Planer, lunsj og livet her nede

Planene for dette semesteret er klare, nå krysser vi fingrene for at dette skal bli bra. Etter å ha tilbragt en drøy uke her i Kampala så er det klart at man gjør seg opp en mening eller to. Det er mange inntrykk som skal fordøyes. Det har vært fint med en innkjøringsuke før skolen og undervisningen begynner. Jeg skal klare å flette sammen fagene her sammen med oppgaven min hjemme i Norge. Og hvis dette viser seg å bli faglig bra for meg, så vurderer jeg å reise ned igjen neste høst. Men det er bare en av mange langsiktige planer, nå må vi komme igang her først og se hvordan dette bærer frem.

På lørdag var vi på lunch hos Erik, han er også her på utveksling. 

tacolunch

fruktdessert

Vi hadde selskap av Hassan, Florence, Ruth og Tore som er venner av oss.  Det ble en lang lunsj med mange interessante tema rundt bordet. Hassan er en oppvakt fyr, han kan mye og han kan å snakke for seg. Han har studert i England og ser nok verden litt annerledes enn mange andre afrikanere. 

Å høre lokalbefolkningen snakke om landet sitt er fasinerende. Fasinerende fordi det virker som de har et elsk/hat forhold til det. På den ene siden er de kjempestolt, på den andre siden virker det som de har gitt opp. Gitt opp å skulle få dette landet opp og gå. Nå er ikke Uganda det verste landet i Afrika, men mye kan bli bedre. Istedenfor å plante blomster til flere hundre tusen i byen, så kunne de nok gjort noe med veinettet. Planene for utvikling av landet har vært på plass siden 60tallet, men noe har stoppet opp en plass. Hvem sin jobb er det da å få dette til å komme videre? Jeg mener jo at det er lokalbefolkningen selv som må ta grep. De kan ikke dytte skylden over på andre, de må gjøre noe selv.  Vi som er utvekslingsstudenter har fått sterke anbefalinger om å ikke diskutere styresett og reiligon, dette skjønner jeg. Det er likevel interessant å høre hva de andre forteller, uten å gå i en diskusjon selvsagt. 

Mange her er opplyste mennesker, med en vilje til å gjøre en forskjell.  Når de har nok av disse 

menneskene, så kanskje vil det skje noe? Jeg tror nok at prosessene allerede har startet, men at det vil ta tid før noe synlig skjer. 

 I øynene til Ruth er det som at håpet er borte, og jeg tenker med meg selv at de har et valg. Alle sammen har et valg, det handler om å velge rett og gjøre noe ut av de ressursene man han. Ruth studerer og jobber i en bokbutikk, så det betyr jo at hun har kommet en vei i livet her. Likevel så mangler det en gnist der.  Hvor er motivasjonen til å fortsette videre? Og kanskje blir motivasjonen borte når man stadig møter hindringer? Det er nok ikke til å stikke under en stol at det er utfordringer her i Uganda og systemet er tungvint. Men, hvem skal endre dette da? Det må de jo gjøre selv, men kanskje trenger de noen til å hjelpe seg videre?

Dette gjelder ikke bare Ruth, etter en uke på campus har jeg observert at det er mange her som subber seg avgårde, uten mål og mening. Det virker rett og slett som at de har gitt opp. Eller kanskje er dette bare det afrikanske tempoet?  Det er litt annerledes enn hjemme, hvor vi alltid er på farten og alltid har et mål når vi er ute å farter. Planene og hverdagen er spikret ned til den minste detalj, her i afrika er det litt mer rolig. Det vi ikke får gjort idag, det gjør vi imorgen. Og hva er best? Vi har noe å lære av hverandre alle sammen. 

På mine mange reiser til Kenya så har jeg jobbet mest med gatebarn, her har jeg ikke fått noe kontakt med organisasjoner som jobber med slike ting. Dette er litt bevist siden jeg ikke vet hvor stor studiebelastning jeg vil få her enda. Og fordi jeg er her som student. Det blir spennende å oppleve studenthverdagen her nede, jeg tror den er veldig annerledes enn den hjemme.  

Igår tilbragte vi dagen på Kabira Country Club, et hotell med svømmebasseng. Vi avsluttet dagen med pizza og litt sport på tv før vi dro hjem.  Jeg fikk innføring i noen av de ulike tribene her i Uganda, det er så mye å lære. Men jeg kjenner at å tilbringe disse søndagene på denne måten er noe jeg kan like. Og ikke minst kommer jeg til å være kjempebrun når jeg kommer hjem til jul :) 

Det er mange tanker i hodet og mange følelser i sving når man reiser slik. Jeg skal sette de i et system, og skrive et innlegg om det litt senere. Nå er det hovedfokus på å få hverdagene på gli.