Happygirl og en ny venn.

Huset vårt her oppe på Kyambogo Hill, The Mzungu Residence, har noen flotte fasiliteter som varmt vann i dusjen, toalett og senger. Dusjen brukte jeg 30 min på å finne ut hvordan fungerte den første dagen. Fortvilelsen var derfor stor idag tidlig når jeg trodde jeg viste hvordan dette funket. Men etter litt trykking frem og tilbake slo den seg plutselig på. Jeg prøver igjen imorgen, kanskje jeg har bedre hell med å finne ut av ting med en gang da.

Igår lå jeg for det meste bare i sengen min da jeg har klart å pådra meg en skikkelig forkjølelse. Hurra for Nina som alltid klarer å bli syk før hun skal reise. Men dette er nok en klimaforandrings forkjølelse. Tyrkia - Norge - Uganda på 4 dager. Det er klart noen og enhver kan bli sliten og tummelumsk av slik farting og temperaturforskjeller. Idag er jeg på bedringens vei.
Igår var jeg veldig ensom her, helt alene i et nytt land og litt syk i tillegg. Da lurte jeg på hvorfor jeg hadde gjort dette, også følte jeg meg helt alene. Men det var jo bare tulletanker fordi idag ved 11tiden ringte nemlig vaktmannen vår Jack meg,  og lurte på om jeg følte meg bra og om jeg hadde noen medisiner jeg kunne ta. Fordi han hadde ikke sett meg enda. Så jeg er jo ikke alene, det er mange her som bryr seg og hjelper meg hvis det skulle være noe.

Idag bestemte jeg meg for å utforske campus, jeg ruslet ut med kamera på slep.  Etter fem minutter langs veien hadde jeg fått meg ny venn. Han kom opp på siden av meg, hilste vennlig og lurte på hvordan jeg hadde det. Jeg svarte som vanlig: I am fine. Han tok følge med meg, og viste meg villig rundt på campus område. Han spurte om Norge, og sa han hadde lest en plass at rundt 1962 så var Norge og Uganda på samme stadiet i utviklingen, og det kan jeg nok tro på. Bare at her har nok mye stagnert mens Norge har hatt en enorm utvikling.  Jeg rakk ikke ta så mange bilder, fordi plutselig høljet regnet ned. Så vi søkte ly i en stor forelesningssal.
Universitetsområdet er stort, veeeeeldig stort. Kanskje jeg er kjent når jeg reiser herfra om 4 mnd.
Jeg gikk forbi Arts and Design avdelingen, og jeg gleder meg til å lære mer om hvordan dette fungerer. De hadde masse kul kunst utenfor hvertfall.

Når regnet ga seg ruslet jeg hjem til huset mitt, og fant ut at jeg kunne rusle meg en tur ned mot hovedveien. Gjennom det vi her kaller Banda. Jeg la igjen kamera mitt hjemme, skal huske å ta det med neste gang jeg skal dit.  Dette er endel av et slumstrøk virker det som med masse småbutikker overalt. Akkurat slik jeg kjenner det fra Kenya, så da følte jeg meg litt hjemme da. Med reggae musikk dundrende fra høytalere, folk overalt, det lukter eksos og støv og alle er så vennlige. Jeg gikk egentlig ut for å finne meg en plass å spise, men kunne ikke finne noe som fristet. Eneste jeg fant var en "restaurant" som het Trust. Vel, trust er et kondom merke her nede så jeg skippa den. Så jeg ringte til min nye venn Benard, og lurte på om han kunne anbefale et sted. Så da fikk jeg beskjed om å vente der jeg var, så skulle han komme å hente meg.  Gjestfrie folk her nede altså. Alltid fint når man møter vennligsinnede mennesker som hjelper deg rundt.
Benard er utdannet politi og har akkurat avsluttet en bacehlorutdanning innen special needs, det er jo alltid spennende å treffe slike mennesker.
Når han fulgte meg hjem etter at jeg hadde fått spist mine etterlengtede samosa og drukket en lokal brus som smakte som eventyrbrus, sa han at fra nå av ville han ikke kalle meg Nina men Happygirl.

Meaning, jeg har nok gitt inntrykk av at jeg er en glad jente da. Det varmer lille meg, og kanskje dere der hjemme også.