En ny venn

Idag har jeg en fake a smile dag.  Etter uker med lite søvn, hadde jeg for første gang siden jeg kom til Uganda en hel natt søvn uten noen form for forstyrrelser. Det var ganske deilig å endelig våkne uthvilt. Klokken ringte klokken 0700, siden skolen begynner klokken 0800 sharp her. Eller, det gjør den vel ikke egentlig. På timeplanen står det 0800, og for å statuere et eksempel så er jeg alltid on time her nede. Selv om de du skal møte sjelden er det. Det handler jo om respekt for andre sin tid. Dette er noe jeg kunne holdt et foredrag om her nede. Det skaper mye frustrasjon for meg, men det er jo ingen vits i å bruke tid og krefter på dette egentlig. Fordi det er bare sånn. Men når ikke engang læreren kommer tidsnok til timen, så spør jeg meg selv hvordan rollemodeller har de da? 

Uansett, jeg ruslet bort til min avdeling og var der litt før klokken 0800. Jeg kjente igjen noen av studentene fra forrige tirsdag, men det betyr jo ikke at de hilser på meg for det. Så da ble jeg litt usikker, var de i klassen min? Vi gikk inn i klasserommet vi hadde sist gang, jeg satte meg på samme plass..vanedyr? veldig. Og ingen, og jeg mener INGEN hilste på meg eller snakket til meg. Det var til og med en ledig stol ved siden av meg mens 10 andre stod. Sendte melding til Anne Berit og lurte på om jeg kanskje var spedalsk. 

Den følelsen når ingen snakker til deg, med deg eller i det hele tatt smiler til deg. Man vil bare forsvinne. Så hvorfor er det slik?

Vi ble delt inn i grupper, og jeg kom på en gruppe med noen koselig elever, som faktisk snakket til meg etterhvert. Når vi beveget oss ut av klasserommet kom faktisk flere bort og hilste på meg. Lurte på hvordan det gikk og hvordan jeg hadde det.Vi skulle i gruppen definere hva situation analyzis er, og etterpå forklare det for klassen. På slutten av undervisningstimen kom det en gutt kalt Reagan bort til meg. Han lurte på hva jeg het, og hvordan klasser jeg skulle følge. Hvor lenge jeg skulle være her og litt sånn. Han viste meg et søppelprosjekt de har gående her, som han tok intiativ til å starte. Du kan sjekke ut det her:

http://www.facebook.com/pages/A-Waste-and-Recycling-Educational-project/524175797672978

Som dere skjønner, så er søppel et stort problem her. Og de har ikke samme system som hjemme i Norge. Reagan viste meg noen skulpturer han har lagd av søppel. Det er helt fantastisk at det går an :) At noen bryr seg om miljøet her nede.

Etter å ha snakket litt med Reagan så fortalte han meg at han hadde reagert på at ingen snakket til meg eller tok kontakt, så han ville gjerne få meg til å føle meg velkommen. Det var jo snilt gjort. Jeg er ikke veldig utadvent av meg i slike situasjoner, så når 30 elever ikke hilser så klarer jeg ikke reise meg å si: Hello my name is Nina. Etter noen tankerunder så kommer jeg vel frem til at dette handler mye om at de ikke vet hvordan de skal oppføre seg, de har vel aldri hatt en hvit student sammen med seg i klasserommet. Men stemningen løsnet jo litt etter litt. De er jo sikkert veldig nyskjerrig på hvem jeg er, og hvorfor jeg er her. 

Etterhvert så vil nok svarene komme. Det er bare litt vanskelig for meg å gli inn i miljøet, siden jeg har en veldig annerledes hudfarge. Og det er faktisk det eneste som skiller oss. 

Jeg lurer på, gjør vi det samme hjemme i Norge? 

Tiden her nede har gitt meg tanker og jeg har reflektert endel over hvorfor det er sånn det er her?

Hvorfor kommer de seg ikke videre? Det virker som de dytter ansvaret rundt.  Hvorfor kommer alle for sent? eller ikke i det hele tatt? Hvordan skal dette landet få en utvikling? Det er noen ildsjeler rundt omkring. og disse vil nok få ting til å skje. Men de kjemper mot et byråkrati vi ikke kan forestille oss. Så kanskje om noen år? I mellomtiden vil flesteparten av befolkningen komme for sent til avtaler, eller ikke i det hele tatt. Og hvis du spør noen hvor de var, så svarer de ofte at de var en annen plass. ??!! Er det virkelig et svar?

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg bor i Norge, hvor det meste er strukturert og på plass. Likevel, har vi godt av å utvide horisonten vår litt. Dele erfaringer med andre. Å ta deler av utdanningen sin i et annet land kan gi deg mye kunnskap. Ikke bare faglig, men også sosialt og om hvordan ting fungerer i andre land. 

Jeg har kommet ikontakt med noen mennesker rundt her som driver med kunst og ulike ting innen kunst. Veldig kreative mennesker, så bare jeg får knyttet nettverket mitt nå. Så vil dette her bli kjempebra. 

I stunder så er det jo slik at jeg bare vil pakke sekken min å reise hjem, men plutselig kommer det et lyspunkt som gjør det lettere å være her. Som igår, når jeg ble med på en kveldsundervisning og jeg faktisk lærte noe jeg kan ta med meg hjem. Så idag skal jeg inn til byen å kjøpe inn litt utstyr, så kanskje vil det komme bilder på bloggen etterhvert av hva jeg gjør her nede. Kveldene kan bli lange, så jeg tenker å kjøre igang med noen perleprosjekt og kanskje litt strikking også. 

Det var litt om hvordan jeg har det her nede.

håper dere der hjemme har det bra.

- Nina