My Name Is Not Mzungu

Første skoledag med undervisning er unnagjort, og for en pangstart. Et av fagene jeg følger heter Community Need Study. Dette går ut på at vi skal ta for et oss problem i nærmiljøet, og finne en løsning på dette problemet. Jeg skal knytte dette opp mot en oppgave i Norge.
Jeg møtte opp klokken 0800 på avdelingen jeg skal være på, skulle møte Chris der slik at han kunne introdusere meg for min lærer. Men ingen Chris kom, og ingen lærer kom. Men ca kvart over 8 kom da læreren hvertfall, jeg tok saken i egne hender og sa jeg skulle være i hans time. Så han ønsket meg velkommen og viste meg inn i klasserommet. Skal se om jeg får tatt noen bilder av det rommet imorgen. Der satt det 10 elever fra før, og læreren starter dagen med å si : alle kan se at vi har fått en ny student i klassen, hun kan få lov til å presentere seg selv. Go figure at alle kunne se at jeg var ny, jeg var tross alt den eneste hvite i klassen. Hva hadde dere gjort hvis dette hadde skjedd i Norge? Hvis en lærer hadde sagt det hvis en afrikaner var ny elev?

Undervisningen foegikk på engelsk, med powerpoint, og elevene måtte lese høyt fra tavlen. Jeg slapp heldigvis det da. Vi gikk igjennom hvordan vi skal skrive en rapport fra det vi undersøker. Hadde begrepsavklaring på ulike ord. Som f.eks hva et problem er. Så hva er et problem? :)   Underveis i timen kom det flere og flere elever sigende, dette er jo et ganske merkelig fenomen syns jeg. Da jeg begynte på høyskolen ifjor, og også før det, så har man jo lært at man møter tidsnok til timen. Lærere og elever, men her er det nok ikke de samme reglene. Respekt for andres tid er nok et fremmefenomen her nede. Klasserommet ble ganske fult etterhvert, vi hadde en 5 minutes break på 4 timer. I et lite klasserom uten noen form for lufting. Welcome to Africa. Men alle gjør så godt de kan her nede, med det de har av ressurser.  Jeg pratet litt med læreren etter timen, og vi ble enig om en plan.

Jeg gikk hjem og spiste lunsj med Anne Berit før hun pakket treningsbagen for å dra på trening. Jeg dro ned til byen for å besøke to art and craft marked. Mye fint håndverk her nede, alt fra paperbeads til treutskjæringer, hjemmelagde trommer, steinskulpturer, kjoler, skjorter, smykker, øreringer osv. Jeg kunne nok ha tilbragt flere dager der, snakke med de som jobber der og sett på alt.  Det kan jeg jo ikke gjøre, men det blir nok ikke det siste besøket dit.
Jeg fikk et skinnarmbånd av Hassan hvor det står: My Name Is Not Mzungu.  Og det kunne jo ikke passet bedre, i klassen idag så snakket hun ene i telefonen når vi hadde pause. Hun satt rett bak meg, jeg forstod naturligvis ikke hva hun sa bortsett fra mzungu. Tydelig hvem hun snakket om da, det er litt ekkelt faktisk. Du vet de snakke om deg, men ikke hva de sier. Jeg velger jo å tro at det var noe positivt. Alle her har en tendens til å rope det etter oss. Men vi har jo faktisk et navn. Ellers har jeg trasket gatelangs i Kampala og sett på alle menneskene. Jeg syns det er utrolig spennende. Mange folk å se, ulike klesstiler og hårfrisyrer. Jeg liker Kampala. Det er denne afrikafølelsen da, det lukter støvete og jord, det er masse lyd, mange mennesker og ja...det er bare afrika..

-Nina