The African Way

Jeg fulgte en undervisnings session med Elly på mandag, og han lærte oss hvordan lage en vev. Jeg husker at jeg brukte en liten vev når jeg gikk i barnehagen, og lagde små duker til mamma. Hjemme nå har jeg også en perlevev som jeg bruker for å lage perlearmbånd.
Elly viste oss hvordan vi enkelt?? kunne spenne opp denne provisoriske veven her, og lage belter, skjerf osv.  Så jeg dro til byen på tirsdag og handlet inn tråd for nå skulle det veves.
Igår hadde jeg endelig tid til å prøve meg på å montere denne veven her da

Først klipte jeg 29 like lange snorer, som jeg tredde igjennom tresaken.  etterpå bandt jeg disse trådene fast i en pinne på en side.

Bandt pinnen fast i stolen og strakk trådene stramt og bandt fast andre enden i en stolpe ute på verandaen vår.  Her gjelder det å være kreativ.

Og slik fortsetter dagene mine. Jeg har også begynt å tvinne kunstig hår til fiber, for å se om jeg kan bruke dette til noe spennende.. Og det skal jeg nok klare. Ved å tvinne inn perler etterhvert så kan det brukes til så mangt.

Gjorde denne tvinningen mens jeg satt barnevakt for lading av solcellepanelet vårt.

I have been in heaven

I ettermiddag dro jeg til byen for å kjøpe inn litt greier til mine hobbyer. Og litt materiale slik at jeg kan få prøvd ut noen teknikker jeg lærer her nede.

Så nå skal vel Anne-Berit bli ergelig på alle perlene og håret og garnnøstene som kommer til å flyte her hjemme frem til desember. Enda godt vi har et ledig rom vi kan lage til studyroom kanskje.

les gjerne bloggen til Anne-Berit her:

http://anneberitiuganda.blogspot.com/

Nå skal det perles og tvinnes hår i lange baner.

Kvelden ble avsluttet med candlelightdinner på favorittenrestauranten så langt. Khana Kazana.
Så ble ikke dagen her så verst alikevel.

Fake a smile and keep your worries out of sight.

Life is what you make it.

- Nina

En ny venn

Idag har jeg en fake a smile dag.  Etter uker med lite søvn, hadde jeg for første gang siden jeg kom til Uganda en hel natt søvn uten noen form for forstyrrelser. Det var ganske deilig å endelig våkne uthvilt. Klokken ringte klokken 0700, siden skolen begynner klokken 0800 sharp her. Eller, det gjør den vel ikke egentlig. På timeplanen står det 0800, og for å statuere et eksempel så er jeg alltid on time her nede. Selv om de du skal møte sjelden er det. Det handler jo om respekt for andre sin tid. Dette er noe jeg kunne holdt et foredrag om her nede. Det skaper mye frustrasjon for meg, men det er jo ingen vits i å bruke tid og krefter på dette egentlig. Fordi det er bare sånn. Men når ikke engang læreren kommer tidsnok til timen, så spør jeg meg selv hvordan rollemodeller har de da? 

Uansett, jeg ruslet bort til min avdeling og var der litt før klokken 0800. Jeg kjente igjen noen av studentene fra forrige tirsdag, men det betyr jo ikke at de hilser på meg for det. Så da ble jeg litt usikker, var de i klassen min? Vi gikk inn i klasserommet vi hadde sist gang, jeg satte meg på samme plass..vanedyr? veldig. Og ingen, og jeg mener INGEN hilste på meg eller snakket til meg. Det var til og med en ledig stol ved siden av meg mens 10 andre stod. Sendte melding til Anne Berit og lurte på om jeg kanskje var spedalsk. 

Den følelsen når ingen snakker til deg, med deg eller i det hele tatt smiler til deg. Man vil bare forsvinne. Så hvorfor er det slik?

Vi ble delt inn i grupper, og jeg kom på en gruppe med noen koselig elever, som faktisk snakket til meg etterhvert. Når vi beveget oss ut av klasserommet kom faktisk flere bort og hilste på meg. Lurte på hvordan det gikk og hvordan jeg hadde det.Vi skulle i gruppen definere hva situation analyzis er, og etterpå forklare det for klassen. På slutten av undervisningstimen kom det en gutt kalt Reagan bort til meg. Han lurte på hva jeg het, og hvordan klasser jeg skulle følge. Hvor lenge jeg skulle være her og litt sånn. Han viste meg et søppelprosjekt de har gående her, som han tok intiativ til å starte. Du kan sjekke ut det her:

http://www.facebook.com/pages/A-Waste-and-Recycling-Educational-project/524175797672978

Som dere skjønner, så er søppel et stort problem her. Og de har ikke samme system som hjemme i Norge. Reagan viste meg noen skulpturer han har lagd av søppel. Det er helt fantastisk at det går an :) At noen bryr seg om miljøet her nede.

Etter å ha snakket litt med Reagan så fortalte han meg at han hadde reagert på at ingen snakket til meg eller tok kontakt, så han ville gjerne få meg til å føle meg velkommen. Det var jo snilt gjort. Jeg er ikke veldig utadvent av meg i slike situasjoner, så når 30 elever ikke hilser så klarer jeg ikke reise meg å si: Hello my name is Nina. Etter noen tankerunder så kommer jeg vel frem til at dette handler mye om at de ikke vet hvordan de skal oppføre seg, de har vel aldri hatt en hvit student sammen med seg i klasserommet. Men stemningen løsnet jo litt etter litt. De er jo sikkert veldig nyskjerrig på hvem jeg er, og hvorfor jeg er her. 

Etterhvert så vil nok svarene komme. Det er bare litt vanskelig for meg å gli inn i miljøet, siden jeg har en veldig annerledes hudfarge. Og det er faktisk det eneste som skiller oss. 

Jeg lurer på, gjør vi det samme hjemme i Norge? 

Tiden her nede har gitt meg tanker og jeg har reflektert endel over hvorfor det er sånn det er her?

Hvorfor kommer de seg ikke videre? Det virker som de dytter ansvaret rundt.  Hvorfor kommer alle for sent? eller ikke i det hele tatt? Hvordan skal dette landet få en utvikling? Det er noen ildsjeler rundt omkring. og disse vil nok få ting til å skje. Men de kjemper mot et byråkrati vi ikke kan forestille oss. Så kanskje om noen år? I mellomtiden vil flesteparten av befolkningen komme for sent til avtaler, eller ikke i det hele tatt. Og hvis du spør noen hvor de var, så svarer de ofte at de var en annen plass. ??!! Er det virkelig et svar?

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg bor i Norge, hvor det meste er strukturert og på plass. Likevel, har vi godt av å utvide horisonten vår litt. Dele erfaringer med andre. Å ta deler av utdanningen sin i et annet land kan gi deg mye kunnskap. Ikke bare faglig, men også sosialt og om hvordan ting fungerer i andre land. 

Jeg har kommet ikontakt med noen mennesker rundt her som driver med kunst og ulike ting innen kunst. Veldig kreative mennesker, så bare jeg får knyttet nettverket mitt nå. Så vil dette her bli kjempebra. 

I stunder så er det jo slik at jeg bare vil pakke sekken min å reise hjem, men plutselig kommer det et lyspunkt som gjør det lettere å være her. Som igår, når jeg ble med på en kveldsundervisning og jeg faktisk lærte noe jeg kan ta med meg hjem. Så idag skal jeg inn til byen å kjøpe inn litt utstyr, så kanskje vil det komme bilder på bloggen etterhvert av hva jeg gjør her nede. Kveldene kan bli lange, så jeg tenker å kjøre igang med noen perleprosjekt og kanskje litt strikking også. 

Det var litt om hvordan jeg har det her nede.

håper dere der hjemme har det bra.

- Nina

a problem can be?

Ifjor lærte vi mye om hvordan elevene skal sitte for å få mest mulig læring ut av timen. Hvordan det sosiale samspillet er med på å påvirke læringskurven.

Elisabeth, min lærer på høyskolen i Oslo, byttet ofte på sittearrangementet i klassen vår ifjor. Jeg som er et vanedyr syntes dette var litt ekkelt i starten, man finner seg ofte en plass man trives og vil helst være der inne i komfortsonen sin. Men underveis i skoleåret, så syntes jeg det var helt greit å forandre på hvordan vi satt. To fordeler, man utfordrer hele tiden sin egen komfort sone og man blir mer sosial med alle i klassen.

Her i Uganda så skjønte jeg fort at slik hensyn tar ikke læreren.  Det var ikke alle elevene som hadde en ordentlig stol å sitte på, de satt på krakker. Ergo så lønner det seg å være tidlig ute til timen, kanskje du er så heldig å få en stol. Til og med en pult å ha notatblokken din på. Elevene må bare sette seg der det er plass, ikke veldig gjennomtenkt fra læreren sin side.  Jeg var spent på innholdet i undervisningen, og George kjørte på med en PP presentasjon.  Noen klasserom har nok prosjektor, men dette tror jeg er hører til sjeldenheeten. Tavlen var oppstilt mot veggen med to malingspann under som støtte. Jeg må prøve å få sneket til meg noen bilder av dette. Innholdet i timen var hvordan vi skulle skrive en rapport, og hva en rapport skal inneholde faglig.  

En av elevene ble bedt om å lese deler av teksten, så stoppet læreren opp og spurte om alle hadde skjønt hva som stod der.  Vi måtte alle fortelle høyt hva vi definerer som et problem for oss. Hva er et problem? Jeg er takknemlig for alle fremleggene vi holdt på skolen forrige skoleår, det har gjort meg litt mer modig til å snakke høyt i klassen. Her nede er jeg way out of my komfortsone. Snakke engelsk, fagspråk og alle øyne rettet mot meg, dere kan jo bare tenke dere hvis jeg snubler i et ord. Sikkert ingen andre enn jeg som bryr meg, men likevel. #denfølelsen

Vi definerte ordene som: problem, proposal and purpose.

Noe jeg lærte var at methodology is the steps of the process to find your answer wich makes the project. Jeg tror jeg fikk det rett, hvis ikke så misforstod jeg hele greia :) Det gjenstår å finne det ut.

Uansett, George var en flink lærer som engasjerte elevene. Han gikk ikke videre i undervisningen før han var sikker på at alle var med han på det han snakket om. Han hadde en artig teknikk hvor han sa halve setningen og vi elevene måtte si resten, slik at vi oppfattet essensen i hva han sa. Dette gjentok seg gjennom hele økten, så det er tydelig at han har funnet noe som funker for å holdene elevene aktive gjennom hele timen.

Vi snakket om hva som kunne være et problem i lokalsamfunnet, og flooding er jo et problem. Og da var det hvorfor? Hva skjedde når det ble oversvømmelse i  Banda, hva kunne VI gjøre med det. Så startet han setningen med: A problem can be? elevene svarte Flooding, læreren fortsetter med: and why is that? Elevene svarer. 

Og slik fortsatte timen. Jeg lærte mye, men etter 4 timer med undervisning, med en 5 minutter break, på engelsk så var hodet helt fult av nye ord, nye inntrykk og ny lærdom. Så da var det godt at vi var ferdig for dagen.

I starten vil jeg nok se syns at å følge undervisning på engelsk vil være utfordrende, men det skal gå greit. 

Og etterhvert så håper jeg at bloggen min vil fylles opp med faglig stoff. 

Ha en fin fredag

- Nina

A photostory from Kyambogo

Idag dro jeg ut med kamerat på slep for å kanskje fange denne afrikanske stemningen. 

På kvelden gikk jeg og Erik ned på markedet på campus. Her er det jo fest hver kveld, og hvis jeg skal bli kjent med noen så må vi jo bare være der det skjer. Sosialisering tror jeg de kaller det. Etterhvert så har vi jo kommet isnakk med noen mennesker, så vi har jo noen venner rundt på campus.  Problemet når jeg og Erik går dit, er jo at alle tror vi er et par. Og da blir de litt mer reservert mot å ta kontakt. Det blir bra når kona til Erik kommer på besøk, da kan jeg sikkert være dattera deres da.  Idag kom det en gutt bort til Erik når vi stod ved biljardbordene og spurte : Is she your mother or your madam :) Man må jo bare le av hele opplegget. Vi kjøpte oss chips og litt popcorn, hang litt rundt på plassen og så på studentene som danset og koste seg før vi ruslet hjem. Nå skal jeg krype under myggnettet mitt, og være uthvilt til nye eventyr imorgen.

God natt fra meg

- Nina

My Name Is Not Mzungu

Første skoledag med undervisning er unnagjort, og for en pangstart. Et av fagene jeg følger heter Community Need Study. Dette går ut på at vi skal ta for et oss problem i nærmiljøet, og finne en løsning på dette problemet. Jeg skal knytte dette opp mot en oppgave i Norge.
Jeg møtte opp klokken 0800 på avdelingen jeg skal være på, skulle møte Chris der slik at han kunne introdusere meg for min lærer. Men ingen Chris kom, og ingen lærer kom. Men ca kvart over 8 kom da læreren hvertfall, jeg tok saken i egne hender og sa jeg skulle være i hans time. Så han ønsket meg velkommen og viste meg inn i klasserommet. Skal se om jeg får tatt noen bilder av det rommet imorgen. Der satt det 10 elever fra før, og læreren starter dagen med å si : alle kan se at vi har fått en ny student i klassen, hun kan få lov til å presentere seg selv. Go figure at alle kunne se at jeg var ny, jeg var tross alt den eneste hvite i klassen. Hva hadde dere gjort hvis dette hadde skjedd i Norge? Hvis en lærer hadde sagt det hvis en afrikaner var ny elev?

Undervisningen foegikk på engelsk, med powerpoint, og elevene måtte lese høyt fra tavlen. Jeg slapp heldigvis det da. Vi gikk igjennom hvordan vi skal skrive en rapport fra det vi undersøker. Hadde begrepsavklaring på ulike ord. Som f.eks hva et problem er. Så hva er et problem? :)   Underveis i timen kom det flere og flere elever sigende, dette er jo et ganske merkelig fenomen syns jeg. Da jeg begynte på høyskolen ifjor, og også før det, så har man jo lært at man møter tidsnok til timen. Lærere og elever, men her er det nok ikke de samme reglene. Respekt for andres tid er nok et fremmefenomen her nede. Klasserommet ble ganske fult etterhvert, vi hadde en 5 minutes break på 4 timer. I et lite klasserom uten noen form for lufting. Welcome to Africa. Men alle gjør så godt de kan her nede, med det de har av ressurser.  Jeg pratet litt med læreren etter timen, og vi ble enig om en plan.

Jeg gikk hjem og spiste lunsj med Anne Berit før hun pakket treningsbagen for å dra på trening. Jeg dro ned til byen for å besøke to art and craft marked. Mye fint håndverk her nede, alt fra paperbeads til treutskjæringer, hjemmelagde trommer, steinskulpturer, kjoler, skjorter, smykker, øreringer osv. Jeg kunne nok ha tilbragt flere dager der, snakke med de som jobber der og sett på alt.  Det kan jeg jo ikke gjøre, men det blir nok ikke det siste besøket dit.
Jeg fikk et skinnarmbånd av Hassan hvor det står: My Name Is Not Mzungu.  Og det kunne jo ikke passet bedre, i klassen idag så snakket hun ene i telefonen når vi hadde pause. Hun satt rett bak meg, jeg forstod naturligvis ikke hva hun sa bortsett fra mzungu. Tydelig hvem hun snakket om da, det er litt ekkelt faktisk. Du vet de snakke om deg, men ikke hva de sier. Jeg velger jo å tro at det var noe positivt. Alle her har en tendens til å rope det etter oss. Men vi har jo faktisk et navn. Ellers har jeg trasket gatelangs i Kampala og sett på alle menneskene. Jeg syns det er utrolig spennende. Mange folk å se, ulike klesstiler og hårfrisyrer. Jeg liker Kampala. Det er denne afrikafølelsen da, det lukter støvete og jord, det er masse lyd, mange mennesker og ja...det er bare afrika..

-Nina

Planer, lunsj og livet her nede

Planene for dette semesteret er klare, nå krysser vi fingrene for at dette skal bli bra. Etter å ha tilbragt en drøy uke her i Kampala så er det klart at man gjør seg opp en mening eller to. Det er mange inntrykk som skal fordøyes. Det har vært fint med en innkjøringsuke før skolen og undervisningen begynner. Jeg skal klare å flette sammen fagene her sammen med oppgaven min hjemme i Norge. Og hvis dette viser seg å bli faglig bra for meg, så vurderer jeg å reise ned igjen neste høst. Men det er bare en av mange langsiktige planer, nå må vi komme igang her først og se hvordan dette bærer frem.

På lørdag var vi på lunch hos Erik, han er også her på utveksling. 

tacolunch

fruktdessert

Vi hadde selskap av Hassan, Florence, Ruth og Tore som er venner av oss.  Det ble en lang lunsj med mange interessante tema rundt bordet. Hassan er en oppvakt fyr, han kan mye og han kan å snakke for seg. Han har studert i England og ser nok verden litt annerledes enn mange andre afrikanere. 

Å høre lokalbefolkningen snakke om landet sitt er fasinerende. Fasinerende fordi det virker som de har et elsk/hat forhold til det. På den ene siden er de kjempestolt, på den andre siden virker det som de har gitt opp. Gitt opp å skulle få dette landet opp og gå. Nå er ikke Uganda det verste landet i Afrika, men mye kan bli bedre. Istedenfor å plante blomster til flere hundre tusen i byen, så kunne de nok gjort noe med veinettet. Planene for utvikling av landet har vært på plass siden 60tallet, men noe har stoppet opp en plass. Hvem sin jobb er det da å få dette til å komme videre? Jeg mener jo at det er lokalbefolkningen selv som må ta grep. De kan ikke dytte skylden over på andre, de må gjøre noe selv.  Vi som er utvekslingsstudenter har fått sterke anbefalinger om å ikke diskutere styresett og reiligon, dette skjønner jeg. Det er likevel interessant å høre hva de andre forteller, uten å gå i en diskusjon selvsagt. 

Mange her er opplyste mennesker, med en vilje til å gjøre en forskjell.  Når de har nok av disse 

menneskene, så kanskje vil det skje noe? Jeg tror nok at prosessene allerede har startet, men at det vil ta tid før noe synlig skjer. 

 I øynene til Ruth er det som at håpet er borte, og jeg tenker med meg selv at de har et valg. Alle sammen har et valg, det handler om å velge rett og gjøre noe ut av de ressursene man han. Ruth studerer og jobber i en bokbutikk, så det betyr jo at hun har kommet en vei i livet her. Likevel så mangler det en gnist der.  Hvor er motivasjonen til å fortsette videre? Og kanskje blir motivasjonen borte når man stadig møter hindringer? Det er nok ikke til å stikke under en stol at det er utfordringer her i Uganda og systemet er tungvint. Men, hvem skal endre dette da? Det må de jo gjøre selv, men kanskje trenger de noen til å hjelpe seg videre?

Dette gjelder ikke bare Ruth, etter en uke på campus har jeg observert at det er mange her som subber seg avgårde, uten mål og mening. Det virker rett og slett som at de har gitt opp. Eller kanskje er dette bare det afrikanske tempoet?  Det er litt annerledes enn hjemme, hvor vi alltid er på farten og alltid har et mål når vi er ute å farter. Planene og hverdagen er spikret ned til den minste detalj, her i afrika er det litt mer rolig. Det vi ikke får gjort idag, det gjør vi imorgen. Og hva er best? Vi har noe å lære av hverandre alle sammen. 

På mine mange reiser til Kenya så har jeg jobbet mest med gatebarn, her har jeg ikke fått noe kontakt med organisasjoner som jobber med slike ting. Dette er litt bevist siden jeg ikke vet hvor stor studiebelastning jeg vil få her enda. Og fordi jeg er her som student. Det blir spennende å oppleve studenthverdagen her nede, jeg tror den er veldig annerledes enn den hjemme.  

Igår tilbragte vi dagen på Kabira Country Club, et hotell med svømmebasseng. Vi avsluttet dagen med pizza og litt sport på tv før vi dro hjem.  Jeg fikk innføring i noen av de ulike tribene her i Uganda, det er så mye å lære. Men jeg kjenner at å tilbringe disse søndagene på denne måten er noe jeg kan like. Og ikke minst kommer jeg til å være kjempebrun når jeg kommer hjem til jul :) 

Det er mange tanker i hodet og mange følelser i sving når man reiser slik. Jeg skal sette de i et system, og skrive et innlegg om det litt senere. Nå er det hovedfokus på å få hverdagene på gli.

just another day

Enda en dag er over her nede i Uganda. For hver dag så blir jeg mer og mer glad i dette landet her. Men, noenganger så skulle jeg ønske at jeg var hjemme i Norge. Som idag, når jeg bare skulle en kjapp tur ned på butikken å handle til lunsjen vår imorgen. Jeg tok en matatu ned til Shoprite som skal ta ca 10 min. desverre for min del så var klokken 17 og det er fredag.. Noe som betyr at den turen tok nesten en time.... EN TIME...Så mens jeg satt inneklemt mellom to afrikanere i en toyota hiace som hadde 16 passasjerer så stirret jeg ned i gulvet. Det skulle jeg vel ikke ha gjort, for der oppdaget jeg et hull....javel, så fikk jeg konstantert at det ikke finnes eu kontroller her da. Jeg gjorde unna handlingen i en rykende afrikansk fart, jeg fant også jordbær på butikken. Som faktisk koster mer enn i Norge. Men men, prisen er uviktig.
Så skulle jeg hjem da..... så da måtte jeg gå ca en kilometer for å finne en stage, slik at jeg kunne finne en matatu å ta hjem. Boda Boda er helt uaktuelt når det er så mye trafikk.
Langs veien til the stage så sitter de å selger grønnsaker og frukt. Innlullet i eksos. Her selger de appelsiner som de stabler i tårn på fem stykker. Hele dagen sitter de slik å stabler om igjen og om igjen. Du kan kjøpe løk, kål, gulerøtter, epler, appelsiner, second hand sko, bananer, brød...alt du måtte ønske.  At the end of the day håper jeg at disse menneskene har klart å tjene seg litt penger.  Og jeg skal ta bilder, når jeg får somlet med meg kamera mitt.  Jeg fant meg en matatu som kunne ta meg hjem, vi var nå 21 stykker i bilen. Neste gang prøver vi 40 da?

Vel, jeg startet dagen med å ha møte med min kollega/lærer her nede. Så nå er den faglige planen min snart ferdig spikret. Til opplysning til dere som tror jeg bare driver med fjas her nede. Men, vi tar ting på afrikansk vis vi. Og undervisningen begynner på mandag, hvis lærerne dukker opp. This is Africa.  For meg så blir det faglige veldig bra her nede, jeg har veldig trua på det her.
Etter møte med Chris hadde vi noen timer ute i sola hvor jeg leste litt i min nye bok som jeg kjøpte igår

Uganda fasinerer meg..
Så var det tid for lunsj på en av de mange kantinene på campus:

Og du vet..når ting faller ned i afrika så bare ligger de der.

Dagen idag ble avsluttet med fajitas og litt vin i godt selskap med Anne Berit.
Vi har det veldig bra her nede.

- Nina

A week

Idag har vi hatt powercut i huset vårt. I ca 10 timer, så vi har vært på farten store deler av dagen.  Har tatt noen bilder idag da. Vi avsluttet dagen med en middag på en indisk restaurant vi har fått anbefalt. Og vi angrer ikke på det. Det var god mat, hyggelig selskap og trivelig betjening. Verdt et besøk eller to til hvertfall

Legger ved noen bilder fra dagen....

 cash is king ;)

 Dinosaurer....

 Vi tar av oss skoene før vi går inn i klasserommet selvsagt ;)

 klasserom, føles litt innestengt med disse stengslene

 Kunst utenfor art and design avdelingen

 her snakker vi materialbruk, ingenting er søppel.