Everyday is a challenge

Tiden her i Kampala rusler avsted.. Det er ikke mye spennende å fortelle hver dag, derfor går det ofte en stund mellom hvert blogginnlegg også.Ja, jeg vet nok at det er spennende for dere der hjemme, men for oss blir alt en hverdag. Gi meg et vink på hva dere evt vil lese om. Lettere å skrive da.

Siste ukene har jeg vært på tiner internationalschool for hair and beauty.
Her har jeg fått lært tvinning av hår og tripple braiding.  Det er utfordrende å alltid skulle gjøre ting man ikke kan, og hele tiden lære nye ting.  Jeg har god bruk for min erfaring som frisør hjemme i Norge, men likevel så ser det ikke ut til at disse folkene her bryr seg så mye om det. Så ofte føler jeg at jeg ikke har noe å bidra med.
I det siste har jeg følt mye på akkurat dette, vi får mye oppmerksomhet for at vi er hvite, alle vil være vennnen din, alle skal snakke med deg, ta på deg og noen vil også gifte seg med deg. I tillegg til alt dette, kommer vi til det å skulle tilpasse oss denne kulturen her. Det er ikke alltid like lett. Det er ikke lett å være i et klasserom hvor elevene blir irettesatt og gjort narr av foran hele klassen. Og man vil jo helst ikke gjøre noe feil, slik at neste gang blir det din tur.
Men, jeg trives med å gjøre feltarbeid. Jeg har gjort endel observasjoner og jeg lærer masse. Det er fantastisk å kunne få se og oppleve in person. Føle på kroppen hvordan studentene blir behandlet her. Hvordan opplæringen legges opp, og hvordan ting fungerer eller evt. ikke fungerer her nede.
Jeg har blitt en ræææææser på tvinning av hår, og tripple braiding kommer seg. Må bare trene litt mer på teknikken for å få de tight nok ved hodebunnen. Fingrene verker, ryggen og nakken gir beskjed om de fortsatt er på plass.. Så alt er som det skal.

Jeg møter stadig nye mennesker i dette landet her. Jeg har begynt å kjøpe frukt av en fyr som står rett utenfor porten her når jeg kommer hjem fra byen. Fordi han alltid er hyggelig, og han er så grom. Litt sliten rastafyr som er sjenert. Så når jeg stoppet for å kjøpe appelsiner på tirsdag, så hørte jeg feil på prisen. Trodde han sa 1000 shilling for 1, men så var det 1000 shilling for 4stk. Og når jeg spurte 1000 shilling for 1?, så stotrer han frem: no, for 4.
Jeg møtte en hyggelig fyr på gaten idag, jeg var på vei fra banken og skulle hjem. Så jeg gikk mot en taxiholdeplass. (taxi = minibuss). Jeg la merke til denne fyren siden han var en rastaman, jeg blir stadig vekk fasinert av disse menneskene. Han snudde seg mot meg når jeg passerte en gjeng med boda boda sjåfører som ropte etter meg. Så sier han: hello, how are you? så jeg smilte og sa: I am fine, and you. Han spurte litt hvor jeg skulle, hva jeg gjorde her osv. Og når jeg kom til taxi så rakte han frem hånden og sa: My name is Moses, I hope to see you around another time.. Og det var det. Ikke noe spørsmål om billett til Norge or whatever. Motsetningen kom når jeg ble plassert bakerst i taxi mellom to menn. Jeg puttet musikk i ørene, og kobler ut. noe jeg pleier å gjøre når jeg sitter i disse bilene. Så ser jeg han ved siden av meg skriver noe i en bok, og dytter til meg: Hi I am Mark and I want to be your friend. Og jeg tenkte bare inni meg: la meg være ifred. Men selvsagt måtte jeg jo smile, og snakke med han. Han var 3.års student her på Kyambogo. Sivil engineering with teacher education something something. Spennende å snakke med disse som tar lærerutdanning, meeeeen ikke like gøy når de nesten har fridd til deg ila 20 min. Han mente vi kom til å møtes igjen, kan hende i Norge også. Stakkars lille deg Mark, du vil vel aldri komme deg til Norge eller?
Realiteten er tøff. And let's face it. De har det bedre her i Uganda, enn de vil få det i Norge.

høner på tur

Idag tok jeg meg i å tenke at det er synd i disse menneskene her. Jeg møter stadig vekk mennesker på gaten hvor du kan se håpet lyser i øynene deres når de ser en mzungu. De smiler, hilser og når jeg bare passerer dem så kan du nesten se håpet dø i øynene deres. Beklager altså til alle afrikanere, jeg er ikke deres billett til et annet liv. Og hvis jeg var deg, så ville jeg nok ha sluttet å drømme om et bedre liv i Norge. For hva er egentlig best?
Ja, jeg har det bra i Norge og JA alle mine nødvendige behov er dekt. MEN, det kan det være for deg her nede også. Hvis du bare orker å komme deg ut av denne: "stakkars meg, jeg er født i Afrika så derfor er jeg fattig" Hadde vi tenkt slik i Norge så hadde vi jammenmeg vært fattig der også.
Vi jobber for det vi har i Norge. Fra vi er 4 år er det jo stadig spørsmål om hva vi skal bli når vi blir stor. Og at the end of videregående så har de fleste en plan for resten av utdanningen sin. Her møter du mennesker på UNIVERSITET som ikke har en eneste plan for livet sitt. Jeg blir rett og slett helt matt.

Til overskriften, så er det slik at every day is a challenge her nede. Men jeg liker en utfordring, så jeg klager ikke. Men noen ganger så kan det bli litt meget. Undervisning på engelsk, en helt annen sosial kultur, det blir lett misforståelser, mennesker som krever sin plass, mennesker som skal være vennen din ( og du må hele veien vurdere og være på vakt på hvorfor skal akkurat jeg være vennen din), du får oppmerksom bare du skal ut å kjøpe litt vann, tilrop og kommentarer all day long. Til slutt så lukker du bare ørene. Men jeg vet at når jeg reiser hjem så vil jeg se tilbake på dette oppholdet med glede. Jeg vil nok savne alt sammen. Søppel som sola. Koselig å rusle hjem på kvelden og se de brenner søppel, eller kanskje ikke?

litt luksus  i hverdagen vil jeg nok savne når jeg kommer hjem

Må jo ikke glemme at vi fikk en ny forsyning med sjokolade fra Norge på tirsdag da, deilig med litt innspill fra Norge. Noen ganger er savnet veldig stort, selv om det i dagliglivet ikke merkes stort. Dagliglivet her nede er hektisk, og det skjer noe hele tiden. Helgene kan bli litt lange, men da prøver vi å finne på noe gøy. Reise vekk, ta inn på hotell og bare oppleve noe annet. Nå har jeg vært her i 2 mnd, og det merkes. Jeg har innarbeidet meg rutiner som jeg vil savne når jeg reiser hjem, og til tider er tanken på at dette bare varer i 4 mnd uutholdelig. Andre ganger så gleder jeg meg til å komme hjem til Norge og alt som faktisk fungerer.

Men det er jo flott å kunne avrunde noen dager med candlelight dinner også. Noe vi er flinke til å gjøre.

Kyambogo

Mandag og tirsdag var det studentstreik på universitetet. Noen få studenter lagde oppstyr og kvalme her, 5 av disse ble arrestert. Jeg var ikke spesielt tøff når det ble skutt tåregass og gummikuler rett rundt huset vårt. Vi var aldri i noen som helst fare, men likevel så er lyden av skuddene veldig ekle. Av den enkle grunn at vi naive nordmenn ikke er vant med sånn.

Jeg har funnet noen bilder på nett, et av dem er faktisk fra streiken denne uka her. Nei, jeg har ikke tatt de selv.

Dette er hvilken som helst annen dag på universitetet.. Boda Boda sjåfører i fleng. Når de ser deg roper de: we go.

Og man blir jo påvirket av alt dette språket. Jeg klarte heldigvis aldri å bli vant til : we push (som noen "kule" mennesker sier når de mener du skal gå videre.)
Men disse sjåførene er jo søte der de sitter på rekke og rad, lyser opp når de ser du kommer gående. We go my friend. Men, nei. Veldig sjelden jeg bruker disse, og når du engang skal forte deg en plass og virkelig trenger de. Da er det ingen å se.. Er ikke det typisk?

Igår spiste vi nede i byen, vi bestilte fillet steak og servitøren spør : do you want it to come with rice or flies. Flies? hun mente nok fries. Fordi det var i hvertfall det vi fikk. Igjen denne talefeilen.

Ha en fin kveld

5 weeks update

Et lite tilbakeblikk på mine fem uker her i Kampala, og hva jeg har opplevd og lært. Minnene er mange, og flere kommer det til å bli.  Jeg hadde en ganske frynsete selvtillit og troen på mennesker rundt meg var ganske lav når jeg reiste ned. Jeg trenger ikke gå i detalj på alt som skjedde før jeg dro hit, alt jeg vet er at ting blir bedre. Always. Og kanskje var det greit for meg å komme hit, uten de alt store forhåpningene eller forventningene til noe som helst. Jeg sier uten noen store forventninger, fordi forventningene alltid er der.

Jeg viste ikke hva som ventet meg i Kampala da jeg landet på Entebbe airport 09.08.2013, jeg bare antok at Uganda er likt Kenya. And I was wrong in so many ways.

Naturmessig er det veldig likt, og miljøet er likt. Støvete veier, trafikk som er beyond explanation og søppel all over. Det er biler, motorsykler og folk overalt. Det løper mennesker imellom bilene når vi står i bilkø, for å selge alt ifra små tyggispakker til håndduker og dopapir.  

Men menneskene her i Uganda, de er helt fantastiske. Åpne og behjelpelige. De fleste ønsker å hjelpe deg, og de møter deg med et vennlig smil.  Jeg ble tatt litt på sengen av dette, siden menneskene i Kenya er litt annerledes. I Kenya er menneskene litt mer ”frekke”. Klarer ikke helt finne riktig ord, men de er annerledes i væremåten.  Jeg har mange ganger undret meg over hvordan det kan være så stor forskjell mellom to land som faktisk er naboland? Er vi nordmenn virkelig så ulik svenskene i væremåte?

Ukene har flydd av gårde, med daglige utfordringer som at strømmen blir borte i timesvis, vannet på kjøkkenet er ikke alltid der, mennesker som sjelden eller aldri dukker opp til avtalt tid, håpløsheten vi føler når ting ikke går helt på skinner, motløsheten overfor et tunggrodd system som ikke fungerer, maur på kjøkkenet (alltid sjekke maten før du putter den i munnen, så du ikke får med deg noen ekstra proteiner), frosker på badet, firfisler som har gjennomgang gjennom sikringskapet (meaning: lysene blunker når de løper gjennom der),

Som vi møter med et smil. ( Dere trenger ikke vite alle timene vi klager til hverandre, det går alltid over).

Fordi det er ganske fint å være i et land hvor ingenting er et stress, det vi ikke gjør i dag det gjør vi i morgen. Det går alltid en buss, menneskene møter deg med et smil, du kan få kjøpt grønnsaker til middagen rett utenfor døra.

 X-antall kafeturer med flotte mennesker, god kaffe og gode kaker. Mye latter, humor og fine samtaler. 

Å dra på utveksling er en god mix av gode og negative ting , hvor de gode tingene veier opp 100 ganger for de negative.

Jeg har lært mye, jeg har blitt mer tålmodig, er enda mer løsningsorientert, jeg takler utfordringer og nye omgivelser og ikke minst har jeg fått tilbake troen på meg selv. Troen på at jeg er noe, jeg er noen og jeg betyr noe.

Forrige uke fløy av gårde, jeg var med Elly til Jinja på torsdag for å følge hans undervisning der. Det er ca 2 timers kjøretur fra Kampala. Her lærte jeg tie and dye teknikker.

Fredag brukte jeg halve dagen til å vente på noen som kom 2 timer for sent, så brukte vi 3 timer på å finne en skole. Jeg fikk en liten omvisning i Kampala, så jeg klager ikke da. Vi søkte etter en privat frisørskole, hvor jeg skal ta noen timer i ulike fletteteknikker. Dette gjør jeg i forbindelse med eksamen min hjemme i Norge.

I 4 tiden skulle jeg hjem, men av erfaring vet jeg at Kampala – trafikk – fredag – er en dårlig kombinasjon. Så jeg ble i byen til litt utpå kvelden. Satt for det meste på kontoret til Hassan og så på alle menneskene. Jeg blir aldri lei av å studere andre mennesker.

Lørdag var det undervisning fra 8 til 11 ca, læreren kom klokken 9.. Easy life her. Jeg lærte meg en kurvflettingsteknikk, og jeg lærte de å lage julehjerter. Chris, min lecturer, trøblet veldig…så jeg sa til han at sånn føler jeg det hver dag her.

Fordi, det er ganske tøft å være student i et annet land. Hver dag er en prøvelse og en utfordring. Alle ser på meg som jeg er utskudd fra en annen planet. Fremmedfrykt er kanskje rett ord. De kan så mye her, men det gjør jeg også. Viktig å ikke undervurdere sine egne kunnskaper. Selv om man fort kan falle i den gruven at man blir litt sånn: stakkars meg, jeg kan ingenting.

Etter lørdagens undervisning bråbestemte vi oss for å dra til Jinja. Jeg og Anne-Berit pakket sekkene våre på 30 min, dro til byen, møtte Hassan, spiste en kjapp lunsj før vi kastet oss i en taxi og satte kursen for Jinja. En to timers kjøretur, hvor du kan få kjøpt bananer og drikke på turen, var vi fremme i Ninja Jinja. 

Du kan også få kjøpt grillet kjøtt eller kylling på spyd hvis du ønsker dette også. Ikke veldig hærlig å sitte bakerst i taxin og de stapper alt dette inn vinduet ditt. Anyway, vi kom oss helberget til Jinja og fikk sjekket inn på hotellet som heter Hotel Paradise On the Nile. Om det var et paradis kan vel diskuteres, men rommene var rene, bassengområdet var ok og de hadde bar med utsikt over Nilen. 

Frokosten på søndag var fri for maur, det var ganske flott bare det.

Søndagen leide vi bil og kjørte langt og lenger enn langt for å komme oss til Itanda falls, en brusende del av Nilen som er fantastisk for rafting. 
Nå gleder jeg meg til mamma og Bente kommer i desember da skal vi dra på rafting.

Etter å ha vært i Itanda dro vi inn til sentrum av Jinja, spiste lunsj og fikk sjåføren til å kjøre oss tilbake til Kampala for 100.000 shilling. Dvs ca 250 kroner, og det var det verdt. Ingen av oss orket tanken på å sitte sammentrykt i en taxi med 13 andre mennesker i to timer. Da er det godt med litt komfort.

Mandag og tirsdag har det vært studentopprør på campus så vi har holdt oss i ro i huset, eller vi har vært å rast rundt i byen. Kjøpt masse spennende ting, så stay tuned.

- Nina

Tribe of the day

Uganda is an amazing country. Last night I learned something new about the tribes and culture in this country.

One of the tribes here are Baganda, representing the biggest tribe in Uganda. The red shade is the Buganda area.

(http://en.wikipedia.org/wiki/Buganda)

So, in this one of many conversations with Hassan last night he could tell me that when you speak of yourself you say Muganda, meaning someone from Buganda in one person. If you talk about several people it will be Baganda. They speak Luganda. Each tribe is a kingdom, Bugandas king are called Kabaka, and one of Kabakas residence are just close to one of the gates here at Kyambogo University. Meaning I am almost his neighbour.

Each tribe has clans. In Buganda there is about 50 clans.
Your last name should represent your clan.  If I got this right one of the clans are named Mbogo (buffalo.) You can not marry someone from your own clan, nor from your mothers clan. But you can marry someone from your own tribe or any other tribe.
Very interesting facts to know.

 Wish our king looked like this? 

'

Hassan also explained that they could trace their families back to the same clan if he met someone with his clan name, but living in a different clan.
So whenever Hassan meet someone new on the street he will know the religion and tribe of the other person once he or she tells him his/her name. First name is often a name connected to the religion your parents and you belong to. Last name is tribe and clan name.
So what is Hassan religion?

That was the tribe of the day.

I will surely miss the coffee evenings and talking with Hassan when I go home to Norway.



- Nina

Ivrig Student

Idag har vi hatt noen venner over på besøk for taconight. Vi hadde egentlig planlagt grillfest, men siden været ville det annerledes så ble det taco og kyllingfajitas. Det var jo ikke det verste å spise på en tirsdag det altså. Regntiden har startet her nede, så idag regnet det faktisk hele formiddagen.

Før jeg kryper under myggnettet mitt for natten ville jeg bare dele et bilde av en flittig student.  Det er liksom fanget så bra dette øyeblikket. Jeg er nok i ferd med  si noe, og alle de andre stirrer. 

Anyway, vi diskuterte noe søppelgreier. Rubbishgirl :)

god natt

- Nina

Siden sist...

En liten stund siden sist, og for å være ærlig så skjer det ikke like mye spennende hver dag her. Regner med dere ikke er så interessert å høre om de utallige turene våre rundt på campus, møter som ikke blir noe av, mennesker som ikke dukker opp til avtalt tid osv.

Fant pusen som lekte seg med maten sin:

På fredag tok James oss med til en plass som heter Ndere, der var det en Ugandisk kulturaften med en dans og musikk gruppe som tok oss igjennom noen av de ulike tribene her i Uganda. Det var underholdende og lærerikt.En konferansier som fortalt noen vitser, deriblant hva som er den viktigste delen på kroppen vår. Any idea? 

Arch Bishop of Uganda var der og han moret seg like mye som oss. De er jo bare mennesker de også kan du skjønne.

Lørdag var det undervisning for min del, pliktoppfyllende som jeg er så møtte jeg 0800 sharp. Det er vel noe jeg kan slutte med, for læreren kom klokken 9. Vi snakket om ulike håndarbeidsteknikker, og jeg føler meg helt håpløst lite kunnskapsrik når det kommer til ulike håndverksteknikker. Hva er spesielt for Norge? Treskjæring og rosemaling? Strikking? Det meste idag er jo made in China? Noen som er uenig med meg?

Men her i Uganda, så lager de matter, hatter, kurver, fiskekurver, matkurver, kyllingkurver, smykker, armbånd, øreringer and you name it... av ulike materialer som naturen gir dem. Jeg er så MISUNNELIG, de kan så mye her nede. For 100 år siden laget vi det meste selv i Norge, men hva skjedde med oss? Vi mister jo snart identiteten vår, og desverre for Uganda så er det samme iferd med å skje her. Så nå er det viktig å utdanne lærerene her til å undervise enkle craft tecniques. Bilder kommer etterhvert. Jeg skal lage meg en scrapbook med ulike materialer jeg kan bruke. Til  Anne-Berit sin store forskrekkelse har jeg også blitt assisterende prosjektkoordinator til et søppelprosjekt. Så nå kaller hun meg bare rubbishgirl.

Lørdagen ble avsluttet på Nakumatt med storhandling og kakespising for å feire Anne-Berit sin datters fødselsdag en dag på etterskudd. 

Søndag ble vi med Erik på Aero Beach i Entebbe, fint å kunne slappe av og få stekt kroppen litt. Fin strand med masse liv og musikk. Men det ble dårlig med bading. Lake Victoria er nok ikke plassen å bade. Fort gjort å bli en turistattraksjon på en slik strand. Ble mange blikk og mye snikfotografering av disse mzunguene som lå der i bikni. Note To Us: ingen som skjønner helt greia med å sole seg her nede. De fleste satt jo under parasollene sine å drakk øl eller spiste popcorn. Avsluttet dagen med middag og fotballkamp før vi brukte to timer på å komme oss hjem. TIA, this is africa. Alt tar så fantastisk lang tid her nede. Bare det å bestille seg en øl kan ta et kvarter. MINST.

 Anne er klar for stranden

 Erik demonstrerer afrikansk dans... :)

 Koooser oss på stranden

Solkrem er viktig. Noen arabere ble ihvertfall stor i øynene når damene ikke bruker burkini.. Jeg tok han ene i å snikfotografere når Erik hadde solkrem på ryggen min. Fryktelig unødvendig altså.

Som dere ser her, så kommer ikke vi hjem på en stund siden flyet vårt trenger endel oppussing.