Siste ukene har jeg vært på tiner internationalschool for hair and beauty.
Her har jeg fått lært tvinning av hår og tripple braiding. Det er utfordrende å alltid skulle gjøre ting man ikke kan, og hele tiden lære nye ting. Jeg har god bruk for min erfaring som frisør hjemme i Norge, men likevel så ser det ikke ut til at disse folkene her bryr seg så mye om det. Så ofte føler jeg at jeg ikke har noe å bidra med.
I det siste har jeg følt mye på akkurat dette, vi får mye oppmerksomhet for at vi er hvite, alle vil være vennnen din, alle skal snakke med deg, ta på deg og noen vil også gifte seg med deg. I tillegg til alt dette, kommer vi til det å skulle tilpasse oss denne kulturen her. Det er ikke alltid like lett. Det er ikke lett å være i et klasserom hvor elevene blir irettesatt og gjort narr av foran hele klassen. Og man vil jo helst ikke gjøre noe feil, slik at neste gang blir det din tur.
Men, jeg trives med å gjøre feltarbeid. Jeg har gjort endel observasjoner og jeg lærer masse. Det er fantastisk å kunne få se og oppleve in person. Føle på kroppen hvordan studentene blir behandlet her. Hvordan opplæringen legges opp, og hvordan ting fungerer eller evt. ikke fungerer her nede.
Jeg har blitt en ræææææser på tvinning av hår, og tripple braiding kommer seg. Må bare trene litt mer på teknikken for å få de tight nok ved hodebunnen. Fingrene verker, ryggen og nakken gir beskjed om de fortsatt er på plass.. Så alt er som det skal.
Jeg møter stadig nye mennesker i dette landet her. Jeg har begynt å kjøpe frukt av en fyr som står rett utenfor porten her når jeg kommer hjem fra byen. Fordi han alltid er hyggelig, og han er så grom. Litt sliten rastafyr som er sjenert. Så når jeg stoppet for å kjøpe appelsiner på tirsdag, så hørte jeg feil på prisen. Trodde han sa 1000 shilling for 1, men så var det 1000 shilling for 4stk. Og når jeg spurte 1000 shilling for 1?, så stotrer han frem: no, for 4.
Jeg møtte en hyggelig fyr på gaten idag, jeg var på vei fra banken og skulle hjem. Så jeg gikk mot en taxiholdeplass. (taxi = minibuss). Jeg la merke til denne fyren siden han var en rastaman, jeg blir stadig vekk fasinert av disse menneskene. Han snudde seg mot meg når jeg passerte en gjeng med boda boda sjåfører som ropte etter meg. Så sier han: hello, how are you? så jeg smilte og sa: I am fine, and you. Han spurte litt hvor jeg skulle, hva jeg gjorde her osv. Og når jeg kom til taxi så rakte han frem hånden og sa: My name is Moses, I hope to see you around another time.. Og det var det. Ikke noe spørsmål om billett til Norge or whatever. Motsetningen kom når jeg ble plassert bakerst i taxi mellom to menn. Jeg puttet musikk i ørene, og kobler ut. noe jeg pleier å gjøre når jeg sitter i disse bilene. Så ser jeg han ved siden av meg skriver noe i en bok, og dytter til meg: Hi I am Mark and I want to be your friend. Og jeg tenkte bare inni meg: la meg være ifred. Men selvsagt måtte jeg jo smile, og snakke med han. Han var 3.års student her på Kyambogo. Sivil engineering with teacher education something something. Spennende å snakke med disse som tar lærerutdanning, meeeeen ikke like gøy når de nesten har fridd til deg ila 20 min. Han mente vi kom til å møtes igjen, kan hende i Norge også. Stakkars lille deg Mark, du vil vel aldri komme deg til Norge eller?
Realiteten er tøff. And let's face it. De har det bedre her i Uganda, enn de vil få det i Norge.
høner på tur
Idag tok jeg meg i å tenke at det er synd i disse menneskene her. Jeg møter stadig vekk mennesker på gaten hvor du kan se håpet lyser i øynene deres når de ser en mzungu. De smiler, hilser og når jeg bare passerer dem så kan du nesten se håpet dø i øynene deres. Beklager altså til alle afrikanere, jeg er ikke deres billett til et annet liv. Og hvis jeg var deg, så ville jeg nok ha sluttet å drømme om et bedre liv i Norge. For hva er egentlig best?
Ja, jeg har det bra i Norge og JA alle mine nødvendige behov er dekt. MEN, det kan det være for deg her nede også. Hvis du bare orker å komme deg ut av denne: "stakkars meg, jeg er født i Afrika så derfor er jeg fattig" Hadde vi tenkt slik i Norge så hadde vi jammenmeg vært fattig der også.
Vi jobber for det vi har i Norge. Fra vi er 4 år er det jo stadig spørsmål om hva vi skal bli når vi blir stor. Og at the end of videregående så har de fleste en plan for resten av utdanningen sin. Her møter du mennesker på UNIVERSITET som ikke har en eneste plan for livet sitt. Jeg blir rett og slett helt matt.
Til overskriften, så er det slik at every day is a challenge her nede. Men jeg liker en utfordring, så jeg klager ikke. Men noen ganger så kan det bli litt meget. Undervisning på engelsk, en helt annen sosial kultur, det blir lett misforståelser, mennesker som krever sin plass, mennesker som skal være vennen din ( og du må hele veien vurdere og være på vakt på hvorfor skal akkurat jeg være vennen din), du får oppmerksom bare du skal ut å kjøpe litt vann, tilrop og kommentarer all day long. Til slutt så lukker du bare ørene. Men jeg vet at når jeg reiser hjem så vil jeg se tilbake på dette oppholdet med glede. Jeg vil nok savne alt sammen. Søppel som sola. Koselig å rusle hjem på kvelden og se de brenner søppel, eller kanskje ikke?
litt luksus i hverdagen vil jeg nok savne når jeg kommer hjem
Må jo ikke glemme at vi fikk en ny forsyning med sjokolade fra Norge på tirsdag da, deilig med litt innspill fra Norge. Noen ganger er savnet veldig stort, selv om det i dagliglivet ikke merkes stort. Dagliglivet her nede er hektisk, og det skjer noe hele tiden. Helgene kan bli litt lange, men da prøver vi å finne på noe gøy. Reise vekk, ta inn på hotell og bare oppleve noe annet. Nå har jeg vært her i 2 mnd, og det merkes. Jeg har innarbeidet meg rutiner som jeg vil savne når jeg reiser hjem, og til tider er tanken på at dette bare varer i 4 mnd uutholdelig. Andre ganger så gleder jeg meg til å komme hjem til Norge og alt som faktisk fungerer.
Men det er jo flott å kunne avrunde noen dager med candlelight dinner også. Noe vi er flinke til å gjøre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar