5 weeks update

Et lite tilbakeblikk på mine fem uker her i Kampala, og hva jeg har opplevd og lært. Minnene er mange, og flere kommer det til å bli.  Jeg hadde en ganske frynsete selvtillit og troen på mennesker rundt meg var ganske lav når jeg reiste ned. Jeg trenger ikke gå i detalj på alt som skjedde før jeg dro hit, alt jeg vet er at ting blir bedre. Always. Og kanskje var det greit for meg å komme hit, uten de alt store forhåpningene eller forventningene til noe som helst. Jeg sier uten noen store forventninger, fordi forventningene alltid er der.

Jeg viste ikke hva som ventet meg i Kampala da jeg landet på Entebbe airport 09.08.2013, jeg bare antok at Uganda er likt Kenya. And I was wrong in so many ways.

Naturmessig er det veldig likt, og miljøet er likt. Støvete veier, trafikk som er beyond explanation og søppel all over. Det er biler, motorsykler og folk overalt. Det løper mennesker imellom bilene når vi står i bilkø, for å selge alt ifra små tyggispakker til håndduker og dopapir.  

Men menneskene her i Uganda, de er helt fantastiske. Åpne og behjelpelige. De fleste ønsker å hjelpe deg, og de møter deg med et vennlig smil.  Jeg ble tatt litt på sengen av dette, siden menneskene i Kenya er litt annerledes. I Kenya er menneskene litt mer ”frekke”. Klarer ikke helt finne riktig ord, men de er annerledes i væremåten.  Jeg har mange ganger undret meg over hvordan det kan være så stor forskjell mellom to land som faktisk er naboland? Er vi nordmenn virkelig så ulik svenskene i væremåte?

Ukene har flydd av gårde, med daglige utfordringer som at strømmen blir borte i timesvis, vannet på kjøkkenet er ikke alltid der, mennesker som sjelden eller aldri dukker opp til avtalt tid, håpløsheten vi føler når ting ikke går helt på skinner, motløsheten overfor et tunggrodd system som ikke fungerer, maur på kjøkkenet (alltid sjekke maten før du putter den i munnen, så du ikke får med deg noen ekstra proteiner), frosker på badet, firfisler som har gjennomgang gjennom sikringskapet (meaning: lysene blunker når de løper gjennom der),

Som vi møter med et smil. ( Dere trenger ikke vite alle timene vi klager til hverandre, det går alltid over).

Fordi det er ganske fint å være i et land hvor ingenting er et stress, det vi ikke gjør i dag det gjør vi i morgen. Det går alltid en buss, menneskene møter deg med et smil, du kan få kjøpt grønnsaker til middagen rett utenfor døra.

 X-antall kafeturer med flotte mennesker, god kaffe og gode kaker. Mye latter, humor og fine samtaler. 

Å dra på utveksling er en god mix av gode og negative ting , hvor de gode tingene veier opp 100 ganger for de negative.

Jeg har lært mye, jeg har blitt mer tålmodig, er enda mer løsningsorientert, jeg takler utfordringer og nye omgivelser og ikke minst har jeg fått tilbake troen på meg selv. Troen på at jeg er noe, jeg er noen og jeg betyr noe.

Forrige uke fløy av gårde, jeg var med Elly til Jinja på torsdag for å følge hans undervisning der. Det er ca 2 timers kjøretur fra Kampala. Her lærte jeg tie and dye teknikker.

Fredag brukte jeg halve dagen til å vente på noen som kom 2 timer for sent, så brukte vi 3 timer på å finne en skole. Jeg fikk en liten omvisning i Kampala, så jeg klager ikke da. Vi søkte etter en privat frisørskole, hvor jeg skal ta noen timer i ulike fletteteknikker. Dette gjør jeg i forbindelse med eksamen min hjemme i Norge.

I 4 tiden skulle jeg hjem, men av erfaring vet jeg at Kampala – trafikk – fredag – er en dårlig kombinasjon. Så jeg ble i byen til litt utpå kvelden. Satt for det meste på kontoret til Hassan og så på alle menneskene. Jeg blir aldri lei av å studere andre mennesker.

Lørdag var det undervisning fra 8 til 11 ca, læreren kom klokken 9.. Easy life her. Jeg lærte meg en kurvflettingsteknikk, og jeg lærte de å lage julehjerter. Chris, min lecturer, trøblet veldig…så jeg sa til han at sånn føler jeg det hver dag her.

Fordi, det er ganske tøft å være student i et annet land. Hver dag er en prøvelse og en utfordring. Alle ser på meg som jeg er utskudd fra en annen planet. Fremmedfrykt er kanskje rett ord. De kan så mye her, men det gjør jeg også. Viktig å ikke undervurdere sine egne kunnskaper. Selv om man fort kan falle i den gruven at man blir litt sånn: stakkars meg, jeg kan ingenting.

Etter lørdagens undervisning bråbestemte vi oss for å dra til Jinja. Jeg og Anne-Berit pakket sekkene våre på 30 min, dro til byen, møtte Hassan, spiste en kjapp lunsj før vi kastet oss i en taxi og satte kursen for Jinja. En to timers kjøretur, hvor du kan få kjøpt bananer og drikke på turen, var vi fremme i Ninja Jinja. 

Du kan også få kjøpt grillet kjøtt eller kylling på spyd hvis du ønsker dette også. Ikke veldig hærlig å sitte bakerst i taxin og de stapper alt dette inn vinduet ditt. Anyway, vi kom oss helberget til Jinja og fikk sjekket inn på hotellet som heter Hotel Paradise On the Nile. Om det var et paradis kan vel diskuteres, men rommene var rene, bassengområdet var ok og de hadde bar med utsikt over Nilen. 

Frokosten på søndag var fri for maur, det var ganske flott bare det.

Søndagen leide vi bil og kjørte langt og lenger enn langt for å komme oss til Itanda falls, en brusende del av Nilen som er fantastisk for rafting. 
Nå gleder jeg meg til mamma og Bente kommer i desember da skal vi dra på rafting.

Etter å ha vært i Itanda dro vi inn til sentrum av Jinja, spiste lunsj og fikk sjåføren til å kjøre oss tilbake til Kampala for 100.000 shilling. Dvs ca 250 kroner, og det var det verdt. Ingen av oss orket tanken på å sitte sammentrykt i en taxi med 13 andre mennesker i to timer. Da er det godt med litt komfort.

Mandag og tirsdag har det vært studentopprør på campus så vi har holdt oss i ro i huset, eller vi har vært å rast rundt i byen. Kjøpt masse spennende ting, så stay tuned.

- Nina