jeg vil ikke

Oppholdet i Uganda går mot slutten, og jeg gruer meg så forferdelig. Hver dag håper jeg at jeg skal få et snev av hjemlengsel slik at det skal bli litt lettere å reise hjem fra hverdagen og livet mitt her.

Jeg orker ikke å tenke på at alle cappuccinokveldene til meg og Hassan vil ta slutt, jeg orker ikke å tenke på at jeg snart har gått ned bakken i Banda for siste gang.

Jeg vil ikke tenke på at snart er siste gang jeg tar taxi hjem på kvelden, og min faste bodaboda sjåfør kommer i en rasende fart for å plukke meg opp. Slik at ingen andre kan få muligheten til å tjene seg noen få kroner. Jeg kommer til å savne vaktmannen som åpner porten for meg om kvelden når jeg kommer hjem sent, og slipper meg inn på campus selv om boda bodaer ikke er tillatt inn på området sent. Bare fordi jeg er meg, og alltid smiler å er så hyggelig.. (velger jeg å tro da)

Jeg vil ikke tenke på at snart vil være den siste gangen jeg tar en special fra Nakumatt, hvor gultaxi kjenner meg som Susie. Navnet har en annen historie.
Jeg vil savne taxiturene til byen, hvor du føler deg som kveg presset inn i en bil

lykkelig kveg sådan

Selv om jeg har hatt noen utfordringer her, så er det ikke annet enn å forvente når man kommer fra verdens beste land å bo, til et land som har stagnert i utviklingen siden 1962. Likevel har jeg funnet så mye positivt her, positive ting å ta med seg hjem. 

Hva er så spesielt med Afrika? Jeg har, som de fleste vet, vært flere ganger i Kenya og Afrika er noe spesielt for meg. Samme hvor irritert jeg er etter en taxitur, hvor du sitter trangt, det er trafikk kaos, du er svett, du blir møkkete av alt støvete og 13 av 14 passasjerer lukter som de ikke har dusjet siden tidenes morgen...så velger jeg likevel å fortsette å ta disse transportmidlene. Fordi det har en sjarm, som mye annet. Du vet aldri hvordan taxi du setter deg inn i, noen har luksuriøse seter med nakkestøtter og dvd spiller. Andre har ikke engang skumgummi mellom seteplaten og stoffet. Ikke veldig nice når du kjører på en humpete grusvei. 

Jeg gruer meg til å si hade, jeg gruer meg til det meste. Men, som et ordtak sier.

Nothing is forever, forever is a lie. All you have is the time between Hello and Goodbye. Puh.....

Jeg vet det kommer til å bli vanskelig.

Likevel, det er fortsatt ca 4 uker igjen. Jeg skal nyte hvert et øyeblikk, så får hjemreisen komme som julekvelden på kjerringa. Snart får jeg besøk av verdens beste mams og søskenbarn og "onkel".  Vi skal kose oss, og gjøre turistting. Jeg gleder meg.

Jeg savner familien hjemme i Norge, og det blir sikkert godt å komme hjem. Men, det hadde gjort det litt lettere å reise hjem  hvis jeg hadde fått litt snev av hjemlengsel. Kanskje den kommer snikende om en uke eller to.

Imens får jeg rusle rundt i shortsen og t-skjorten min i noen uker til 

ha det fint.

- Nina