En helt vanlig mandag.

Her sitter jeg i mørten på en mandagskveld, og bruker siste rett av batteri på pc til å skrive et lite blogginnlegg til dere der hjemme.

På tur hjem ikveld, bestemte jeg meg for at jeg skulle beskrive en dag i mitt afrikanske liv. For det har blitt en hverdag for meg her nede. Jeg vet at mange av dere der hjemme er veldig bekymret, for no good reason mener jeg.  Av de få facebook oppdateringene dere får, så ligger det en hel hverdag av hendelser bak. Jeg trenger jo ikke fortelle om alle de kjedelige tingene. Som at jeg spiser ristet brød til frokost hver dag. To brødskiver med nutelle, en kopp te også sjekker jeg facebook og norske nyheter. Fast rutine hver morgen, og nå har jeg også løst mysteriet med hvem som stjeler av sjokoladepålegget mitt.
Det var det min nye samboer som gjode. Håpløse mennesker, går da an å spørre før man tar eller?

Idag våknet jeg i 8tiden av støy på campus. Lærerne er fortsatt i streik, og elevene demonstrerer. Idag marsjerte de bortover veien her, ca 50 stykker. Men på støynivået kunne det høres ut som det var 300.  Heldigvis hadde vi strøm, så jeg fikk meg en varm dusj, fikk ristet brødet mitt og kokt meg tevann. Det er små hverdagsgleder.
Jeg sjekket mail, facebook og news før jeg så igjennom oppgaven jeg jobber med. Jeg bestemte meg for å dra til byen, for å få gjort unna de siste dagene i yrkespraksis hos en skredder.  Etter en vurdering av støynivået på demonstrantene, ringte jeg Aggrey som er min faste boda boda sjåfør. Jeg fant ut at det var tryggest å IKKE gå ned til hovedveien for å ta en taxi. På med hjelmen, og til byen bar det. Vi snirklet oss frem på motorsykkelen mellom sykler, biler, lastebiler og busser. Og som alltid når jeg velger å bruke Aggrey til byen er jeg takknemlig for at jeg slipper å bruke timesvis i trafikk kaos i en bil.. Jeg vet det ikke egentlig er lov, men jeg bruker hjelm og jeg har en trygg sjåfør. Mer kan man ikke forvente.

Når jeg ankom salongen, hadde de ikke strøm, min skredderjente var ikke å se og to av frisørene jeg jobber med lå og sov. En helt vanlig mandag med andre ord.  Edith, min skredder, kom etter en liten stund men var desverre for opptatt idag. Så vi avtalte at jeg skal komme tilbake på onsdag. Det vi ikke får gjort idag, det kan vi gjøre imorgen. Jeg ruslet en runde i byen for å se etter en ny laptop. Min lider av en slå.-seg-av-når-det-ikke-passer-sykdom.......Men jeg fant ingen... kanskje imorgen..
Satt på kontoret til Hassan og jobbet til klokken var 6, før jeg bestemte meg for at nok var nok. Tid for middag.
Noe jeg noterte meg, på kontoret til Hassan har plutselig alle jentene gått fra lange fletter til kort glatt hår. Og jeg har fått fletter. Hvem vil .ligne på hvem?

Nå må dere ikke tro at jeg ikke fikk i meg noe å spise mellom frokost og lunsj. Jeg snek meg til en liten donut når jeg var ute å kikket etter ny pc. Og på kontoret til Hassan fikk jeg en pepsi og gnuts. Lever det gode liv. Kommer til å savne sodagirl når jeg kommer til Norge. Lurer på om vi kan få en slik ordning på høyskolen i Oslo, ha en person som alltid kommer innom å skal selge brus og lunsj and what not. Sko, smykker, undertøy, bukser, kjoler..you name it. Gateselgerne kommer inn til deg.

Jeg spiste middag på kafe Bravo, ikke for at de har så god mat der. Men den ligger så lettvint til midt i byen. Der er vi stamgjester, så det er alltid greit å komme dit. Idag var faktisk måltidet gratis siden jeg hadde så mange opptjente poeng. Fordeler fordeler...Nina liker dette.

I 8 tiden var det på tide å dra hjem, jeg måtte gå et stykke for å få fatt på en taxi. Alle skal vist hjem på samme tid her. Ellers. når jeg ikke trenger disse taxiene så tuter og roper de etter deg hele tiden.Men når du trenger en, da er det aldri en ledig plass å oppdrive. Desverre.
Når jeg næmet meg taxi stage, så møtte jeg disse små tiggerbarna. De litt eldre stod under tak siden det regnet. Men på gaten stod de som er 2-3 år. Skjærer i hjertet å se disse barna, men jeg må hele tiden gjenta for meg selv at jeg IKKE må gi de penger.  Neste gang jeg går forbi der skal jeg ha med meg noen bananer. Da får de hvertfall noe i magen.

Når jeg gikk av taxi på Banda Stage hadde jeg bestemt meg for å gå bakken opp til campus. Men plutselig hører jeg noen rope: welcome back. Og der sitter den blide boda boda sjåføren som pleier å kjøre meg opp fra stage og til huset mitt. Han er en hyggelig fyr, spør alltid: how was work?

Jeg gruer meg til å reise hjem. Reise hjem fra min afrikanske hverdag.

Men jeg har vel vært her lenge nok, når jeg kan se utifra politiets bevæpning om det er fare på gang eller ikke. Alle disse hverdagstingene.

Ha en fin kveld.