What have I done in Uganda

jeg vil ikke

Oppholdet i Uganda går mot slutten, og jeg gruer meg så forferdelig. Hver dag håper jeg at jeg skal få et snev av hjemlengsel slik at det skal bli litt lettere å reise hjem fra hverdagen og livet mitt her.

Jeg orker ikke å tenke på at alle cappuccinokveldene til meg og Hassan vil ta slutt, jeg orker ikke å tenke på at jeg snart har gått ned bakken i Banda for siste gang.

Jeg vil ikke tenke på at snart er siste gang jeg tar taxi hjem på kvelden, og min faste bodaboda sjåfør kommer i en rasende fart for å plukke meg opp. Slik at ingen andre kan få muligheten til å tjene seg noen få kroner. Jeg kommer til å savne vaktmannen som åpner porten for meg om kvelden når jeg kommer hjem sent, og slipper meg inn på campus selv om boda bodaer ikke er tillatt inn på området sent. Bare fordi jeg er meg, og alltid smiler å er så hyggelig.. (velger jeg å tro da)

Jeg vil ikke tenke på at snart vil være den siste gangen jeg tar en special fra Nakumatt, hvor gultaxi kjenner meg som Susie. Navnet har en annen historie.
Jeg vil savne taxiturene til byen, hvor du føler deg som kveg presset inn i en bil

lykkelig kveg sådan

Selv om jeg har hatt noen utfordringer her, så er det ikke annet enn å forvente når man kommer fra verdens beste land å bo, til et land som har stagnert i utviklingen siden 1962. Likevel har jeg funnet så mye positivt her, positive ting å ta med seg hjem. 

Hva er så spesielt med Afrika? Jeg har, som de fleste vet, vært flere ganger i Kenya og Afrika er noe spesielt for meg. Samme hvor irritert jeg er etter en taxitur, hvor du sitter trangt, det er trafikk kaos, du er svett, du blir møkkete av alt støvete og 13 av 14 passasjerer lukter som de ikke har dusjet siden tidenes morgen...så velger jeg likevel å fortsette å ta disse transportmidlene. Fordi det har en sjarm, som mye annet. Du vet aldri hvordan taxi du setter deg inn i, noen har luksuriøse seter med nakkestøtter og dvd spiller. Andre har ikke engang skumgummi mellom seteplaten og stoffet. Ikke veldig nice når du kjører på en humpete grusvei. 

Jeg gruer meg til å si hade, jeg gruer meg til det meste. Men, som et ordtak sier.

Nothing is forever, forever is a lie. All you have is the time between Hello and Goodbye. Puh.....

Jeg vet det kommer til å bli vanskelig.

Likevel, det er fortsatt ca 4 uker igjen. Jeg skal nyte hvert et øyeblikk, så får hjemreisen komme som julekvelden på kjerringa. Snart får jeg besøk av verdens beste mams og søskenbarn og "onkel".  Vi skal kose oss, og gjøre turistting. Jeg gleder meg.

Jeg savner familien hjemme i Norge, og det blir sikkert godt å komme hjem. Men, det hadde gjort det litt lettere å reise hjem  hvis jeg hadde fått litt snev av hjemlengsel. Kanskje den kommer snikende om en uke eller to.

Imens får jeg rusle rundt i shortsen og t-skjorten min i noen uker til 

ha det fint.

- Nina

The Village

Lørdag ble jeg med Hassan til hans village, der hvor han kommer fra. Det er ca 2 timer fra Kampala, på en noe humpete og støvete vei. På veien dit ble vi passert av Museveni (presidenten) kolonne, han hadde vel samme misjon som oss og besøke village sin. Ikke tull å være president her altså, de har med egne toalett og egen ambulanse og flere tungt væpnede militærer på tur, alle bilene langs veien må stoppe når han kommer... forskjell på folk er det overalt.
Etter to timer i taxi kom frem til stoppestedet vårt, Hassan skaffet oss to boda bodaer til å kjøre oss opp til deres land. På en liten krøttersti bar det, ikke behov for bil, hvertfall ikke på den snarveien vi tok.

Vi kom frem til deres "land", stort område eid av faren til Hassan. Landet har vært i deres eie i flere generasjoner, Hassans far arvet størsteparten av landet med et ønske fra sin far om aldri å selge det.
Og for en utsikt, for en beliggenhet. Ble helt bergtatt jeg. Vakkert er riktig ord.

 gårdstre

deler av eiendommen til Hassans far

Etter å ha sett på en av eiendommene til faren, gikk ferden videre mot huset hvor Hassan har bodd. På veien fant vi graven til en av the white fathers, som bodde her på 1900 tallet.

Hassan mente jeg er den første hvite her etter the white fathers.

Hassan møter en av sine onkler. 

Jeg syns det er vanskelig å holde styr på disse familieforholdene, for denne mannen kalles vel for dad, hadde det vært broren til moren hadde han vært uncle. Interessant å lære om andre sine kulturer, spesielt når det kommer til familie, familiebånd og tradisjoner. I neste hus bodde en kusine av Hassan, eldste datter av mannen på bildet over.

Her snek jeg meg til noen bilder av gårdplassen og hverdagslivet. Å hente vann er en del av hverdagslivet her.

godt å ha en sykkel når man skal hente vann, barna hjelper til hjemme.

gravplass for familien til Hassan.

Når noen dør her, så vil de i de fleste tilfeller bli begravet i den village de kommer fra. 

 gamlemor lager mat, og helt i ekstase over at det kom en mzungu :) God dame.

This is THE house. Dette tilhørte oldefaren til Hassan, og dette skal vedlikeholdes. Dette huset er hellig for familien. Det er her det hele startet sies det. 

Så ruslet vi videre til huset hvor Hassan trådde sine barneår, helt opp til ungdomsskolen.

Det tilhører fortsatt familien til Hassan, men noen andre bor her nå. 

Så gikk turen videre til Hassan gamle skole. Vi gikk den veien han gikk hver dag i 7 år. Det tok ca 1 time, man blir litt ydmyk etter en slik tur gjennom en persons liv.

 mangotre langs veien

vi gikk og vi gikk

 Hassan viste meg hvor han pleide å sitte i klasserommet, fremst.

Jeg er stolt av den Hassan har blitt, den lange veien han har gått for å komme seg dit han er idag.  Alt handler om å ta valg i livet, og ta de riktige valgene. 

Livet DITT handler om å være stolt av hvor du kommer fra, ta de valgene som er riktig for deg og TRO på deg selv. Jeg ser altfor mange hver dag, som mener at grunnen til at de er fattige og ikke har noen fremtid er fordi de er født i Afrika. Men det er jo motbevist gang på gang at det er ikke plassen du er født som avgjør om du kommer deg opp og frem. For noen krever det kanskje en større innsats enn for andre, men å si at grunnen til at du feilet er fordi du er født i Afrika den er for tynn. Og gjør meg bare irritert. Derfor er det veldig godt, når man kan vise til eksempler på de som jobbet hardt for å komme dit de er idag. 

Ellers går hverdagen sin vante gang, jobbing med skoleoppgaver dagen lang. Kyambogo skal være tilbake i normalen igjen imorgen, men vi får se da.

Ha en flott søndagkveld...

-Nina