Dont practice till you get it right.
Practice untill you cant get it wrong.
Min eksamen, en praktisk utviklingsarbeid, holder på å ta nattesøvnen fra meg. Lurer på om jeg tok meg vann over hodet med dette temaet her. Evt, så har jeg hoppet uti vannet in the middle of the ocean.
Men, kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg nok i mål med dette her også.
Men å utvikle dybdekompetanse i noe du trodde du kunne litt om, det er en hard nøtt å knekke.
Meanwhile mens jeg har jobbet med denne oppgaven siden jeg kom hit har det bygd seg opp mange nye ideer og tanker og prosjekter om hvordan vi kan utvikle dette videre.
Jeg ser jo helt klart utviklingspotensiale i det jeg jobber med nå. MEN... akkurat nå er jeg bare frustert.
Betyr vel at jeg er på riktig vei.
You just have to pick and give, pick and give. Snart kan jeg vel flette i søvne.
En rolig lørdag blir avsluttet med non-stop og lakris fra haribo.
Ikke stort mer spennende å melde fra Kampala om dagen.
Nina
lørdag 26. oktober 2013
onsdag 23. oktober 2013
når vi kjeder oss
Når eksamens skrivingen går litt trått her i mzungu residenze så er det lett å finne på noe annet.
Idag booket jeg og Anne-Berit oss en tur til Kigali, Rwanda. Neste helg så drar pupsiene på tur, sammen med vår fantastiske reisevenn Hassan :)
Vi tenkte å booke oss inn på "Hotel Rwanda", men vi er jo bare studenter så det ble litt for dyrt. Istedenfor skal vi bo her:
.jpg)
Jaaaaada, vi gleeeeder oss til en ny 4 staaaaaars hotel tur. Kanskje vi får en ny suite også?
Vi får se da.
ha en fin kveld.
Idag booket jeg og Anne-Berit oss en tur til Kigali, Rwanda. Neste helg så drar pupsiene på tur, sammen med vår fantastiske reisevenn Hassan :)
Vi tenkte å booke oss inn på "Hotel Rwanda", men vi er jo bare studenter så det ble litt for dyrt. Istedenfor skal vi bo her:
.jpg)
Jaaaaada, vi gleeeeder oss til en ny 4 staaaaaars hotel tur. Kanskje vi får en ny suite også?
Vi får se da.
ha en fin kveld.
tirsdag 22. oktober 2013
new update
Hei dere.
På tide med en liten oppdatering igjen fra Mzungu Residence in Kampala.
Forrige uke gikk bort i en vind, jeg hadde hjemlengsel, var på praksis i frisørsalongen, var på noen undervisningstimer med Elly og vi fikk en ny student i hus. Den nye studenten er fra Nederland og skal gjøre research på lifeskills her i Uganda.
Fredag var jeg på workshop med Wycliff som nettopp har kommet hjem fra 2 år i Norge, gjennom FK staff exchange. Her delte han sine erfaringer, og vi fikk et innblikk i hvordan han hadde hatt det i Norge. Nyttig for de lærerene som jobber på KyU å vite at muligheten er der.
Møte skulle begynne klokken 10.00. Her er vel klokken nærmere 10.30.
that is life in Africa.
Jeg jobber nå sammen med Wycliff for å få til en ny FK søknad, og i november kommer det en delegasjon fra HiOA i Norge hit til KyU. Vi gleder oss til besøk fra HiOA.Og vi gleder oss til å jobbe sammen med ulike prosjekter. Stay tuned.
Fredag ettermiddag var det klart for Nina's lille visarun, og Hassan ble med meg. Visarun med buss til Kenya. Det tok oss 14 timer.
Til Busia, grensen mellom Uganda og Kenya tok det 4,5 time. Her var det stempel ut av Uganda, gå over til Kenyansk side, levere entrycard og søke om visum til Kenya. Easy Peasy for meg dette. Hassan han gikk bare over grensen, brydde seg ikke med å stemple inn i Kenya og ingen kunne brydd seg mindre om at han bare passerte. Hvor ble det av grensekontrollen?
Vel over på Kenyansk side ventet en 10 timer lang reise for å komme til Nairobi. Jeg hadde booket superior room på Sarova, og når vi kom dit ca klokken 8 på lørdag morgen måtte vi vente litt på ledig rom. De hadde oppgradert oss til et bedre rom siden vi måtte vente litt før det ble ledig. Problemet var bare at de hadde ikke rukket å vaske rommet enda. Så jeg ruslet ned i respesjonen og ga beskjed om at rommet ikke var rengjort. Da ble det oppstandelse, og vi skulle få et nytt rom. Og vi fikk faktisk en suite. Det var en deilig overraskelse. Sarova har fantastisk god service, og et hyggelig personalet. Fordi jeg så ikke ut som et suitegjest for å si det sånn. 14 timer på buss gjør noe med deg altså.
Følelsen av å sove i gooood seng, med dyne og puter. Ligge i sengen å se på tv... hverdagsluksus for en student i afrika. Og det er slik vi kommer oss igjennom dagene her. Med disse små luksus avstikkerne.
Jeg gjorde noe annet spennende i Nairobi også, men det kan jeg fortelle om senere.
Søndag morgen satte vi snuten mot Uganda igjen, en ny 15 timers busstur ventet. Denne gangen på dagen slik at vi kunne se litt. Vi passerte rift valley, det var et imponerende syn. Desverre satt jeg ikke i en turistbuss, så de ville ikke stoppe slik at jeg kunne ta bilder. Men, jeg tok noen bilder along the way. Ikke stort å se. Mest tørt, støvete og maisavlinger som had failed.
Jeg bare elsker veiarbeid. Ristet i vei noen timer av turen. Når jeg kom til grensen skulle jeg tørke av meg, og papiret ble helt brunt. Så jeg slo av en spøk til Hassan og sa at nå er jeg like svart som deg. Ha ha.
På grensen begynte det selvsagt å regne, vi snakker om heavyregn. Jeg ble stemplet ut av Kenya, og skulle løpe over grensen til Uganda. Regnet ga seg ikke, så jeg bestemte meg for å løpe de 100 meterne i regnet. Innen jeg nådde frem var jeg gjennomvåt. Jeg fikk nytt visum, 90 dager, mission completed.
Inne på bussen byttet jeg til tørre klær, og 4,5 time senere var jeg hjemme i Kampala igjen. Slitsom tur, men da har jeg prøvd det også. Krysset grenser med buss.
Uken her har vært somehow rolig. Salongpraksis og fått til en avtale med YMCA om at jeg kan få lov til å observere timene deres hvor de har teori om chemical treatment.
Nå er jeg snart i boks med det faglige jeg skal gjøre her. Da er det full gass med eksamens skriving i Norge.
Ha en fint til vi høres igjen.
På tide med en liten oppdatering igjen fra Mzungu Residence in Kampala.
Forrige uke gikk bort i en vind, jeg hadde hjemlengsel, var på praksis i frisørsalongen, var på noen undervisningstimer med Elly og vi fikk en ny student i hus. Den nye studenten er fra Nederland og skal gjøre research på lifeskills her i Uganda.
Fredag var jeg på workshop med Wycliff som nettopp har kommet hjem fra 2 år i Norge, gjennom FK staff exchange. Her delte han sine erfaringer, og vi fikk et innblikk i hvordan han hadde hatt det i Norge. Nyttig for de lærerene som jobber på KyU å vite at muligheten er der.
Møte skulle begynne klokken 10.00. Her er vel klokken nærmere 10.30.
that is life in Africa.
Jeg jobber nå sammen med Wycliff for å få til en ny FK søknad, og i november kommer det en delegasjon fra HiOA i Norge hit til KyU. Vi gleder oss til besøk fra HiOA.Og vi gleder oss til å jobbe sammen med ulike prosjekter. Stay tuned.
Fredag ettermiddag var det klart for Nina's lille visarun, og Hassan ble med meg. Visarun med buss til Kenya. Det tok oss 14 timer.
Til Busia, grensen mellom Uganda og Kenya tok det 4,5 time. Her var det stempel ut av Uganda, gå over til Kenyansk side, levere entrycard og søke om visum til Kenya. Easy Peasy for meg dette. Hassan han gikk bare over grensen, brydde seg ikke med å stemple inn i Kenya og ingen kunne brydd seg mindre om at han bare passerte. Hvor ble det av grensekontrollen?
Vel over på Kenyansk side ventet en 10 timer lang reise for å komme til Nairobi. Jeg hadde booket superior room på Sarova, og når vi kom dit ca klokken 8 på lørdag morgen måtte vi vente litt på ledig rom. De hadde oppgradert oss til et bedre rom siden vi måtte vente litt før det ble ledig. Problemet var bare at de hadde ikke rukket å vaske rommet enda. Så jeg ruslet ned i respesjonen og ga beskjed om at rommet ikke var rengjort. Da ble det oppstandelse, og vi skulle få et nytt rom. Og vi fikk faktisk en suite. Det var en deilig overraskelse. Sarova har fantastisk god service, og et hyggelig personalet. Fordi jeg så ikke ut som et suitegjest for å si det sånn. 14 timer på buss gjør noe med deg altså.
Følelsen av å sove i gooood seng, med dyne og puter. Ligge i sengen å se på tv... hverdagsluksus for en student i afrika. Og det er slik vi kommer oss igjennom dagene her. Med disse små luksus avstikkerne.
Jeg gjorde noe annet spennende i Nairobi også, men det kan jeg fortelle om senere.
Søndag morgen satte vi snuten mot Uganda igjen, en ny 15 timers busstur ventet. Denne gangen på dagen slik at vi kunne se litt. Vi passerte rift valley, det var et imponerende syn. Desverre satt jeg ikke i en turistbuss, så de ville ikke stoppe slik at jeg kunne ta bilder. Men, jeg tok noen bilder along the way. Ikke stort å se. Mest tørt, støvete og maisavlinger som had failed.
Jeg bare elsker veiarbeid. Ristet i vei noen timer av turen. Når jeg kom til grensen skulle jeg tørke av meg, og papiret ble helt brunt. Så jeg slo av en spøk til Hassan og sa at nå er jeg like svart som deg. Ha ha.
På grensen begynte det selvsagt å regne, vi snakker om heavyregn. Jeg ble stemplet ut av Kenya, og skulle løpe over grensen til Uganda. Regnet ga seg ikke, så jeg bestemte meg for å løpe de 100 meterne i regnet. Innen jeg nådde frem var jeg gjennomvåt. Jeg fikk nytt visum, 90 dager, mission completed.
Inne på bussen byttet jeg til tørre klær, og 4,5 time senere var jeg hjemme i Kampala igjen. Slitsom tur, men da har jeg prøvd det også. Krysset grenser med buss.
Uken her har vært somehow rolig. Salongpraksis og fått til en avtale med YMCA om at jeg kan få lov til å observere timene deres hvor de har teori om chemical treatment.
Nå er jeg snart i boks med det faglige jeg skal gjøre her. Da er det full gass med eksamens skriving i Norge.
Ha en fint til vi høres igjen.
torsdag 17. oktober 2013
up to date
Mange av dere lurer kanskje på hva jeg gjør her i Kampala, det kan vel sikkert fremstå på bloggen som at vi bare er på kafe og reiser rundt omkring.
Men, slik er det da ikke. Ikke helt hvertfall. Jeg kan fortelle dere litt om den siste uken min.
På torsdag hadde jeg en avtale med Wycliff som hjelper meg med å få praksis/observasjonsplass på en privat frisørskole her i Kampala også skulle jeg møte Hassan i byen klokken 14 for å dra til immigration og forlenge visumet mitt. Grei dag, hvor ikke så mye kan gå galt. God tid på hver ting som var planlagt. Jeg snakket med Wycliff i ti tiden, da skulle han bare innom administrasjonen så kunne vi dra avgårde. Jeg jobbet litt med en skoleoppgave hjemme i Norge, og fikk sendt avgårde noen mail Klokken nærmet seg tolv og jeg hadde fortsatt ikke hørt noe fra Wycliff så jeg ringte han igjen. Da drev han å skrev ut noen papirer, og de hadde vært tom for papir så de måtte ut å kjøpe dette. Vi snakker om at universitetet ikke har papir i skriverne sine altså dere. Just imagine. Jeg ruslet i banken, fikk tatt ut litt penger og kjøpt meg airtime. Møtte etterhvert Wycliff og ble med han på en liten hilserunde til bl.a the academic registrar. Vi fikk avtalt et møte med vice chancelor også i samme slengen. Det er viktig å holde seg inne med disse menneskene med titler her har jeg skjønt. Klokken nærmet seg ett, og jeg sa til Wycliff at jeg må være i byen til klokken 2. Så da måtte vi dra til YMCA. Vi skulle egentlig reise med taxi til byen, og gå derifra til YMCA. Men pga klokken og den knappe tiden jeg hadde så sa jeg at jeg kunne fylle bensin på bilen til Wycliff så kunne vi kjøre istede. Noe som selvsagt ikke var noe problem..
Vi ankom YMCA, og da begynte den nitidige jobben med å finne riktig person å snakke med. Vi var innom to kontor før vi ble sendt til branch director. Der måtte vi vente til noen kom tilbake fra lunsj for å få hjelp. Jeg bare minner dere på at i Norge så har vi ofte en resepsjon som kan guide deg riktig vei med engang, også spiser folk lunsj på rundgang slik at det alltid er folk tilstede. Det gjør de ikke her. Å komme til en institusjon mellom klokken 1 og 2 er håpløst her i Uganda. Anyway, along the way så fikk jeg beskjed fra Hassan om at han hadde en jobb han måtte bli ferdig med så vi kunne møtes klokken 3. Passet meg bra siden jeg fortsatt var på YMCA klokken 2 med uforrettet sak. Vi møtte sekretæren til direktøren som tok vel imot oss og lovte oss å holde kontakten når direktøren hadde lest introduction letter som vi hadde med. Et brev om introduserer meg, og forklarer hvorfor jeg ønsker å være hos de.
Når jeg skriver dette, er det onsdag uken etterpå og vi har enda ikke fått noe klart svar på om jeg kan få komme å observere i klassen. Fremgang i saken er at en lecturer på Art & Design ved KyU kjenner direktøren ved YMCA personlig så han hadde ringt han. Så nå har vi skrevet et oppfølgingsbrev til YMCA. Kanskje vi hører noe på mandag.
Visum forlengelse failed, så jeg setter snuten mot Kenya denne helgen sammen med Hassan for å få nytt visum. Damen på immigrationoffice kunne fortelle meg at visumet mitt fortsatt var gyldig, så jeg måtte komme tilbake når det hadde gått ut. Jeg er jo ikke dum heller, da vil de jo bare si at nå er det for sent siden visumet ditt har gått ut. I Afrika tar vi ingen sjangser.
Faglig så har jeg praksis plass i en frisørsalong i byen, her lærer jeg tvisting av hår, tripple braids, cornrows og dreads. Og om chemical treatment.
Når det kommer til tvist og fletting så er det bare et ordtak som gjelder:
Don't practice untill you get it right, practice untill you cant get it wrong. Stakkars små fingrene mine, de er ganske slitne etter en dag med fletting.
Ellers følger jeg Elly sin undervisning på mandag og onsdag, vi jobber mye med tekstil og tekstiltrykk. Den siste uken har jeg vært plaget med akutt hjemlengsel og ikke fått vært så produktiv som jeg ønsker. Det har vært mange tanker rundt oppholdet mitt her. Men, jeg konkluderer med at all in all så trives jeg bra. Tross alle utfordringene.
Jeg kan dele noen bilder fra dagene som har gått, det å ta bilder går litt i glemmeboken siden vi faktisk lever et hverdagsliv her nede. Eksotisk for dere, hverdagen for oss :)
Det begynte plutselig å regne.. jeg måtte løpe over plenen.. og dere ser? plutselig regn er vanlig her...
en av mange kaffedater... vi diskuterer mennesker, oppførsel, livet og hvorfor ting er som de er...
Men, slik er det da ikke. Ikke helt hvertfall. Jeg kan fortelle dere litt om den siste uken min.
På torsdag hadde jeg en avtale med Wycliff som hjelper meg med å få praksis/observasjonsplass på en privat frisørskole her i Kampala også skulle jeg møte Hassan i byen klokken 14 for å dra til immigration og forlenge visumet mitt. Grei dag, hvor ikke så mye kan gå galt. God tid på hver ting som var planlagt. Jeg snakket med Wycliff i ti tiden, da skulle han bare innom administrasjonen så kunne vi dra avgårde. Jeg jobbet litt med en skoleoppgave hjemme i Norge, og fikk sendt avgårde noen mail Klokken nærmet seg tolv og jeg hadde fortsatt ikke hørt noe fra Wycliff så jeg ringte han igjen. Da drev han å skrev ut noen papirer, og de hadde vært tom for papir så de måtte ut å kjøpe dette. Vi snakker om at universitetet ikke har papir i skriverne sine altså dere. Just imagine. Jeg ruslet i banken, fikk tatt ut litt penger og kjøpt meg airtime. Møtte etterhvert Wycliff og ble med han på en liten hilserunde til bl.a the academic registrar. Vi fikk avtalt et møte med vice chancelor også i samme slengen. Det er viktig å holde seg inne med disse menneskene med titler her har jeg skjønt. Klokken nærmet seg ett, og jeg sa til Wycliff at jeg må være i byen til klokken 2. Så da måtte vi dra til YMCA. Vi skulle egentlig reise med taxi til byen, og gå derifra til YMCA. Men pga klokken og den knappe tiden jeg hadde så sa jeg at jeg kunne fylle bensin på bilen til Wycliff så kunne vi kjøre istede. Noe som selvsagt ikke var noe problem..
Vi ankom YMCA, og da begynte den nitidige jobben med å finne riktig person å snakke med. Vi var innom to kontor før vi ble sendt til branch director. Der måtte vi vente til noen kom tilbake fra lunsj for å få hjelp. Jeg bare minner dere på at i Norge så har vi ofte en resepsjon som kan guide deg riktig vei med engang, også spiser folk lunsj på rundgang slik at det alltid er folk tilstede. Det gjør de ikke her. Å komme til en institusjon mellom klokken 1 og 2 er håpløst her i Uganda. Anyway, along the way så fikk jeg beskjed fra Hassan om at han hadde en jobb han måtte bli ferdig med så vi kunne møtes klokken 3. Passet meg bra siden jeg fortsatt var på YMCA klokken 2 med uforrettet sak. Vi møtte sekretæren til direktøren som tok vel imot oss og lovte oss å holde kontakten når direktøren hadde lest introduction letter som vi hadde med. Et brev om introduserer meg, og forklarer hvorfor jeg ønsker å være hos de.
Når jeg skriver dette, er det onsdag uken etterpå og vi har enda ikke fått noe klart svar på om jeg kan få komme å observere i klassen. Fremgang i saken er at en lecturer på Art & Design ved KyU kjenner direktøren ved YMCA personlig så han hadde ringt han. Så nå har vi skrevet et oppfølgingsbrev til YMCA. Kanskje vi hører noe på mandag.
Visum forlengelse failed, så jeg setter snuten mot Kenya denne helgen sammen med Hassan for å få nytt visum. Damen på immigrationoffice kunne fortelle meg at visumet mitt fortsatt var gyldig, så jeg måtte komme tilbake når det hadde gått ut. Jeg er jo ikke dum heller, da vil de jo bare si at nå er det for sent siden visumet ditt har gått ut. I Afrika tar vi ingen sjangser.
Faglig så har jeg praksis plass i en frisørsalong i byen, her lærer jeg tvisting av hår, tripple braids, cornrows og dreads. Og om chemical treatment.
Når det kommer til tvist og fletting så er det bare et ordtak som gjelder:
Don't practice untill you get it right, practice untill you cant get it wrong. Stakkars små fingrene mine, de er ganske slitne etter en dag med fletting.
Ellers følger jeg Elly sin undervisning på mandag og onsdag, vi jobber mye med tekstil og tekstiltrykk. Den siste uken har jeg vært plaget med akutt hjemlengsel og ikke fått vært så produktiv som jeg ønsker. Det har vært mange tanker rundt oppholdet mitt her. Men, jeg konkluderer med at all in all så trives jeg bra. Tross alle utfordringene.
Jeg kan dele noen bilder fra dagene som har gått, det å ta bilder går litt i glemmeboken siden vi faktisk lever et hverdagsliv her nede. Eksotisk for dere, hverdagen for oss :)
trafikk... og bakluka på hiacen er emergency exit
noen elever er mer produktive enn andre
Elly, worlds greatest teacher
Fant en liten cutiepie da... gjorde dagen litt bedre
- to be continued -
fredag 4. oktober 2013
Everyday is a challenge
Tiden her i Kampala rusler avsted.. Det er ikke mye spennende å fortelle hver dag, derfor går det ofte en stund mellom hvert blogginnlegg også.Ja, jeg vet nok at det er spennende for dere der hjemme, men for oss blir alt en hverdag. Gi meg et vink på hva dere evt vil lese om. Lettere å skrive da.
Siste ukene har jeg vært på tiner internationalschool for hair and beauty.
Her har jeg fått lært tvinning av hår og tripple braiding. Det er utfordrende å alltid skulle gjøre ting man ikke kan, og hele tiden lære nye ting. Jeg har god bruk for min erfaring som frisør hjemme i Norge, men likevel så ser det ikke ut til at disse folkene her bryr seg så mye om det. Så ofte føler jeg at jeg ikke har noe å bidra med.
I det siste har jeg følt mye på akkurat dette, vi får mye oppmerksomhet for at vi er hvite, alle vil være vennnen din, alle skal snakke med deg, ta på deg og noen vil også gifte seg med deg. I tillegg til alt dette, kommer vi til det å skulle tilpasse oss denne kulturen her. Det er ikke alltid like lett. Det er ikke lett å være i et klasserom hvor elevene blir irettesatt og gjort narr av foran hele klassen. Og man vil jo helst ikke gjøre noe feil, slik at neste gang blir det din tur.
Men, jeg trives med å gjøre feltarbeid. Jeg har gjort endel observasjoner og jeg lærer masse. Det er fantastisk å kunne få se og oppleve in person. Føle på kroppen hvordan studentene blir behandlet her. Hvordan opplæringen legges opp, og hvordan ting fungerer eller evt. ikke fungerer her nede.
Jeg har blitt en ræææææser på tvinning av hår, og tripple braiding kommer seg. Må bare trene litt mer på teknikken for å få de tight nok ved hodebunnen. Fingrene verker, ryggen og nakken gir beskjed om de fortsatt er på plass.. Så alt er som det skal.
Jeg møter stadig nye mennesker i dette landet her. Jeg har begynt å kjøpe frukt av en fyr som står rett utenfor porten her når jeg kommer hjem fra byen. Fordi han alltid er hyggelig, og han er så grom. Litt sliten rastafyr som er sjenert. Så når jeg stoppet for å kjøpe appelsiner på tirsdag, så hørte jeg feil på prisen. Trodde han sa 1000 shilling for 1, men så var det 1000 shilling for 4stk. Og når jeg spurte 1000 shilling for 1?, så stotrer han frem: no, for 4.
Jeg møtte en hyggelig fyr på gaten idag, jeg var på vei fra banken og skulle hjem. Så jeg gikk mot en taxiholdeplass. (taxi = minibuss). Jeg la merke til denne fyren siden han var en rastaman, jeg blir stadig vekk fasinert av disse menneskene. Han snudde seg mot meg når jeg passerte en gjeng med boda boda sjåfører som ropte etter meg. Så sier han: hello, how are you? så jeg smilte og sa: I am fine, and you. Han spurte litt hvor jeg skulle, hva jeg gjorde her osv. Og når jeg kom til taxi så rakte han frem hånden og sa: My name is Moses, I hope to see you around another time.. Og det var det. Ikke noe spørsmål om billett til Norge or whatever. Motsetningen kom når jeg ble plassert bakerst i taxi mellom to menn. Jeg puttet musikk i ørene, og kobler ut. noe jeg pleier å gjøre når jeg sitter i disse bilene. Så ser jeg han ved siden av meg skriver noe i en bok, og dytter til meg: Hi I am Mark and I want to be your friend. Og jeg tenkte bare inni meg: la meg være ifred. Men selvsagt måtte jeg jo smile, og snakke med han. Han var 3.års student her på Kyambogo. Sivil engineering with teacher education something something. Spennende å snakke med disse som tar lærerutdanning, meeeeen ikke like gøy når de nesten har fridd til deg ila 20 min. Han mente vi kom til å møtes igjen, kan hende i Norge også. Stakkars lille deg Mark, du vil vel aldri komme deg til Norge eller?
Realiteten er tøff. And let's face it. De har det bedre her i Uganda, enn de vil få det i Norge.
Idag tok jeg meg i å tenke at det er synd i disse menneskene her. Jeg møter stadig vekk mennesker på gaten hvor du kan se håpet lyser i øynene deres når de ser en mzungu. De smiler, hilser og når jeg bare passerer dem så kan du nesten se håpet dø i øynene deres. Beklager altså til alle afrikanere, jeg er ikke deres billett til et annet liv. Og hvis jeg var deg, så ville jeg nok ha sluttet å drømme om et bedre liv i Norge. For hva er egentlig best?
Ja, jeg har det bra i Norge og JA alle mine nødvendige behov er dekt. MEN, det kan det være for deg her nede også. Hvis du bare orker å komme deg ut av denne: "stakkars meg, jeg er født i Afrika så derfor er jeg fattig" Hadde vi tenkt slik i Norge så hadde vi jammenmeg vært fattig der også.
Vi jobber for det vi har i Norge. Fra vi er 4 år er det jo stadig spørsmål om hva vi skal bli når vi blir stor. Og at the end of videregående så har de fleste en plan for resten av utdanningen sin. Her møter du mennesker på UNIVERSITET som ikke har en eneste plan for livet sitt. Jeg blir rett og slett helt matt.
Til overskriften, så er det slik at every day is a challenge her nede. Men jeg liker en utfordring, så jeg klager ikke. Men noen ganger så kan det bli litt meget. Undervisning på engelsk, en helt annen sosial kultur, det blir lett misforståelser, mennesker som krever sin plass, mennesker som skal være vennen din ( og du må hele veien vurdere og være på vakt på hvorfor skal akkurat jeg være vennen din), du får oppmerksom bare du skal ut å kjøpe litt vann, tilrop og kommentarer all day long. Til slutt så lukker du bare ørene. Men jeg vet at når jeg reiser hjem så vil jeg se tilbake på dette oppholdet med glede. Jeg vil nok savne alt sammen. Søppel som sola. Koselig å rusle hjem på kvelden og se de brenner søppel, eller kanskje ikke?
Må jo ikke glemme at vi fikk en ny forsyning med sjokolade fra Norge på tirsdag da, deilig med litt innspill fra Norge. Noen ganger er savnet veldig stort, selv om det i dagliglivet ikke merkes stort. Dagliglivet her nede er hektisk, og det skjer noe hele tiden. Helgene kan bli litt lange, men da prøver vi å finne på noe gøy. Reise vekk, ta inn på hotell og bare oppleve noe annet. Nå har jeg vært her i 2 mnd, og det merkes. Jeg har innarbeidet meg rutiner som jeg vil savne når jeg reiser hjem, og til tider er tanken på at dette bare varer i 4 mnd uutholdelig. Andre ganger så gleder jeg meg til å komme hjem til Norge og alt som faktisk fungerer.
Men det er jo flott å kunne avrunde noen dager med candlelight dinner også. Noe vi er flinke til å gjøre.
Siste ukene har jeg vært på tiner internationalschool for hair and beauty.
Her har jeg fått lært tvinning av hår og tripple braiding. Det er utfordrende å alltid skulle gjøre ting man ikke kan, og hele tiden lære nye ting. Jeg har god bruk for min erfaring som frisør hjemme i Norge, men likevel så ser det ikke ut til at disse folkene her bryr seg så mye om det. Så ofte føler jeg at jeg ikke har noe å bidra med.
I det siste har jeg følt mye på akkurat dette, vi får mye oppmerksomhet for at vi er hvite, alle vil være vennnen din, alle skal snakke med deg, ta på deg og noen vil også gifte seg med deg. I tillegg til alt dette, kommer vi til det å skulle tilpasse oss denne kulturen her. Det er ikke alltid like lett. Det er ikke lett å være i et klasserom hvor elevene blir irettesatt og gjort narr av foran hele klassen. Og man vil jo helst ikke gjøre noe feil, slik at neste gang blir det din tur.
Men, jeg trives med å gjøre feltarbeid. Jeg har gjort endel observasjoner og jeg lærer masse. Det er fantastisk å kunne få se og oppleve in person. Føle på kroppen hvordan studentene blir behandlet her. Hvordan opplæringen legges opp, og hvordan ting fungerer eller evt. ikke fungerer her nede.
Jeg har blitt en ræææææser på tvinning av hår, og tripple braiding kommer seg. Må bare trene litt mer på teknikken for å få de tight nok ved hodebunnen. Fingrene verker, ryggen og nakken gir beskjed om de fortsatt er på plass.. Så alt er som det skal.
Jeg møter stadig nye mennesker i dette landet her. Jeg har begynt å kjøpe frukt av en fyr som står rett utenfor porten her når jeg kommer hjem fra byen. Fordi han alltid er hyggelig, og han er så grom. Litt sliten rastafyr som er sjenert. Så når jeg stoppet for å kjøpe appelsiner på tirsdag, så hørte jeg feil på prisen. Trodde han sa 1000 shilling for 1, men så var det 1000 shilling for 4stk. Og når jeg spurte 1000 shilling for 1?, så stotrer han frem: no, for 4.
Jeg møtte en hyggelig fyr på gaten idag, jeg var på vei fra banken og skulle hjem. Så jeg gikk mot en taxiholdeplass. (taxi = minibuss). Jeg la merke til denne fyren siden han var en rastaman, jeg blir stadig vekk fasinert av disse menneskene. Han snudde seg mot meg når jeg passerte en gjeng med boda boda sjåfører som ropte etter meg. Så sier han: hello, how are you? så jeg smilte og sa: I am fine, and you. Han spurte litt hvor jeg skulle, hva jeg gjorde her osv. Og når jeg kom til taxi så rakte han frem hånden og sa: My name is Moses, I hope to see you around another time.. Og det var det. Ikke noe spørsmål om billett til Norge or whatever. Motsetningen kom når jeg ble plassert bakerst i taxi mellom to menn. Jeg puttet musikk i ørene, og kobler ut. noe jeg pleier å gjøre når jeg sitter i disse bilene. Så ser jeg han ved siden av meg skriver noe i en bok, og dytter til meg: Hi I am Mark and I want to be your friend. Og jeg tenkte bare inni meg: la meg være ifred. Men selvsagt måtte jeg jo smile, og snakke med han. Han var 3.års student her på Kyambogo. Sivil engineering with teacher education something something. Spennende å snakke med disse som tar lærerutdanning, meeeeen ikke like gøy når de nesten har fridd til deg ila 20 min. Han mente vi kom til å møtes igjen, kan hende i Norge også. Stakkars lille deg Mark, du vil vel aldri komme deg til Norge eller?
Realiteten er tøff. And let's face it. De har det bedre her i Uganda, enn de vil få det i Norge.
høner på tur
Idag tok jeg meg i å tenke at det er synd i disse menneskene her. Jeg møter stadig vekk mennesker på gaten hvor du kan se håpet lyser i øynene deres når de ser en mzungu. De smiler, hilser og når jeg bare passerer dem så kan du nesten se håpet dø i øynene deres. Beklager altså til alle afrikanere, jeg er ikke deres billett til et annet liv. Og hvis jeg var deg, så ville jeg nok ha sluttet å drømme om et bedre liv i Norge. For hva er egentlig best?
Ja, jeg har det bra i Norge og JA alle mine nødvendige behov er dekt. MEN, det kan det være for deg her nede også. Hvis du bare orker å komme deg ut av denne: "stakkars meg, jeg er født i Afrika så derfor er jeg fattig" Hadde vi tenkt slik i Norge så hadde vi jammenmeg vært fattig der også.
Vi jobber for det vi har i Norge. Fra vi er 4 år er det jo stadig spørsmål om hva vi skal bli når vi blir stor. Og at the end of videregående så har de fleste en plan for resten av utdanningen sin. Her møter du mennesker på UNIVERSITET som ikke har en eneste plan for livet sitt. Jeg blir rett og slett helt matt.
Til overskriften, så er det slik at every day is a challenge her nede. Men jeg liker en utfordring, så jeg klager ikke. Men noen ganger så kan det bli litt meget. Undervisning på engelsk, en helt annen sosial kultur, det blir lett misforståelser, mennesker som krever sin plass, mennesker som skal være vennen din ( og du må hele veien vurdere og være på vakt på hvorfor skal akkurat jeg være vennen din), du får oppmerksom bare du skal ut å kjøpe litt vann, tilrop og kommentarer all day long. Til slutt så lukker du bare ørene. Men jeg vet at når jeg reiser hjem så vil jeg se tilbake på dette oppholdet med glede. Jeg vil nok savne alt sammen. Søppel som sola. Koselig å rusle hjem på kvelden og se de brenner søppel, eller kanskje ikke?
litt luksus i hverdagen vil jeg nok savne når jeg kommer hjem
Må jo ikke glemme at vi fikk en ny forsyning med sjokolade fra Norge på tirsdag da, deilig med litt innspill fra Norge. Noen ganger er savnet veldig stort, selv om det i dagliglivet ikke merkes stort. Dagliglivet her nede er hektisk, og det skjer noe hele tiden. Helgene kan bli litt lange, men da prøver vi å finne på noe gøy. Reise vekk, ta inn på hotell og bare oppleve noe annet. Nå har jeg vært her i 2 mnd, og det merkes. Jeg har innarbeidet meg rutiner som jeg vil savne når jeg reiser hjem, og til tider er tanken på at dette bare varer i 4 mnd uutholdelig. Andre ganger så gleder jeg meg til å komme hjem til Norge og alt som faktisk fungerer.
Men det er jo flott å kunne avrunde noen dager med candlelight dinner også. Noe vi er flinke til å gjøre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)